«Vi som ikke bygde landet»

Grunnleggende for vårt samfunn er at det å bygge er bra; som essensen av ansvarlighet og prektighet. Og til syvende og sist bygger vi i vår del av verden om vi personlig engasjerer oss og slår i en spiker eller ei. I våre dager bygger vi indirekte. Samfunnet vårt inrettet slik at flertallet av oss bidrar til et «felles beste» blant annet og først og fremst over skatteseddelen. Vi har mange gode idealer og etablerte velferdsordninger. Vi er «like for loven» og hver dag er en mulighetens dag slik som gode, gamle Amerika har vært et bilde på siden Columbus gikk i land der for 800 år siden.

«Sivilisasjonens vugge»
Bysamfunnet er ingen ny oppfinnelse, men enda eldre er nomadiske samfunn. -Det gikk ikke lang tid fra den første byen blomstret opp for en 5-6000 år siden før bybefolkningen var seg «overlegne» de nomadiske gruppene. Begrepene «sivilisert» og «usivilisert» eller sågar «villmenn» brukes fremdeles den dag i dag i det vi beskriver andre og fremmede kulturer og folkegrupper. Ja, vi trenger ikke engang se så verken bakover i tid eller utenlands for det går sannelig igjen her hjemme på berget i forholdet mellom by og bygd.

Sivilisasjonens framferd
På 1930-tallet endte Thor og Liv Heyerdahl opp på en øy i Stillhavet. De trodde i sin søken etter Paradis at de ville finne meninga med livet der. Men meninga med livet var etter oppholdet på Fatuhiva ikke lenger forbundet med å finne seg Edens hage, for kunne den fremdeles finnes? -På Fatuhiva så de hva fremveksten av vår vestlige, siviliserte kultur i all sin pomp og prakt har forsøkt å gjøre med alle som har stått i dens vei. De innfødte hadde forlatt og forkastet all arv og tradisjon. Gamle kunnskaper om deres egen verden gikk gradvis tapt. Historie og kultur forsvant for alltid.

Meninga med livet blei omdefinert til å være drivkraften de bar i seg; om å leve drømmen og å utrette sin livsoppgave.

Rastløshet – en vederstyggelighet?
Det er ikke alle som nødvendigvis har det i seg at det «å bygge landet» er en god ting. Det finnes også folk, grupper og enkeltpersoner som ser verdier i andre levemåter. Indianerne, aboriginerne, samene, evenerne, beduinene er bare noen få eksempler på folk som har vært mer eller mindre nomadiske og gjerne vandret tusenvis av kilometer i året til fots. Romafolket vandret kanskje ikke like mye, men de har alltid vært et folk på farten. Det blir stadig vanskeligere å kunne leve på dette viset, men det er de som fremdeles den dag i dag 6000 år etter den første byen så dagens lys som foretrekker dette livet og blir utilpass hvis du plasserer dem under tak med slips rundt halsen.

Romantisk fortolkning?
Skal jeg ta meg selv som eksempel så er det nesten så det kunne være fristende å tro på Peter J. D’Adamos blodtype inndeling hvor han plasserer oss B-typer i kategorien for nomadisk herkomst. Jeg føler av til for å bryte opp, pakke snippsekken og legge avsted. Ikke hele tiden naturligvis, men av og til. Ikke for å bryte bånd til folk jeg er glad i, eller fraskrive meg ett hvert samfunnsansvar, men fordi jeg har noe av den romantiserte dragningen til den friheten det jo måtte være for en stakket stund å være sin egen herre?

Fra et sosialantropologisk perspektiv
Fredrik Barth fikk på slutten av 1950 tallet i oppdrag av UNESCO og Iran å kartlegge basserinomadene i det gamle Persia i et forsøk på å absorbere de i samfunnet forøvrig. For nomadene var jo en vederstyggelighet; primitive og ville. Barth peker på at fastboende har sett på nomader som en provokasjon mot et ordnet og gudfryktig liv, men også preget av et motkulturelt tema om Askeladden-typen som dro på fantestien. Men frihet er som kjent farlig -for staten. Bare folk som tar arbeid et sted, som bygger hus og har eiendom kan styres av myndighetene. Nomadene kan derimot bare forsvinne når det passer dem. Som Barth sier: «Nomadene bygger aldri, de. Og tenk deg bonden som står krokbøyd ute på jordet og tynner kålrabi mens fantefølget drar forbi, sorgløst og ansvarsløst. Slikt gjør vondt.»

Barth beskriver videre hvordan metaforen «livet er en reise» er deres sannhet. Når du ikke eier mer enn hva som er praktisk å dra med deg, når du ikke har en hageflekk som krever fast stell eller faste regninger som må betales da står du fritt til fange metaforen som tross alt utgjør meninga ved alt vårt strev. Da kan vi kanskje også forstå noe av nomadenes livsopplevelse; uroen og lengselen etter å følge landeveien videre.

Stille livsutfoldelse eller et liv i bulder og brak?
Barth slutter med: «Livet er et spørsmål om ferdigheter og mestring, ikke om innovasjon og forbedring. Deres liv er et liv på parti med naturen og deres nærmeste, og går ikke ut på å betvinge og overvinne. Det blir på de fleste måter et godt liv, skjønt det har noen klare begrensninger og føringer. Det er et liv hvor de slipper hardt arbeid, og hvor hver dag er variert og interessant, med stadige små utfordringer som den enkelte kan mestre og løse. Det synes å gi grunnleggende tilfredshet til menneskene å leve et slikt liv.»

Her på bjerget sitter vi igjen med bondens arv; en arv som vi har lest som gir grobunn for misunnelse og som bærer preg av hardere arbeid enn nomadens, men kan vi kanskje likevel bestemme oss for å velge «stille livsutfoldelse» mot «et liv i bulder og brak»?