Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

 

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

En haikende turist

På vei vestover fra Kristiansand møtte jeg på en kar med en drabelig svær ryggsekk som stod å haika i rundkjøringa ved Samsen. Det var først ved andre øyekast at jeg bestemte meg for å plukke han opp. Det skulle jeg ikke gjort.

Bare tøyser. Det viste seg å være en kjekk kar og dette var hans historie:

Han hadde studert psykologi, men funnet ut at det ikke var noe særlig stas i lengden, derfor sluttet og ventet nå på at nytt semester skulle ta til. I mellomtida hadde han fått seg litt fritid mellom henda og tok seg nå en tur i verden. Karen var fra Montreal i Canada, glad i hiking og hadde hørt mye fint om Skandinavia, så derfor var han her. Dessuten kjente han en kar i Sverige.

Tidligere i år var han riktignok på New Zealand i to måneder, men nå var det altså Skandinavia i tre måneder.

Danmark fikk ti dager, og nå var det Norge som stod for tur. Han kom inn i landet via Sverige, hadde haika seg ned til Kristiansand, men første ordentlige stopp skulle først være i Stavanger. Der ville han til Preikestolen og deretter se det an, men til slutt ende opp i Tromsø. Målet var å haike hele veien. Han var litt skuffa når han forstod at vi ikke kjørte den gamle kystveien når vi tok oss fram, men skulle la det stå til lell..

Fra Tromsø skulle turen gå via Finland (fremdeles via haik) for så å avslutte i Malmö.

Ryggsekken var stor, men lett, klærne mørke, men ledige og på beina satt et par solide ankelhøye tursko. Han kjente overfladisk til geografien og strekninga han skulle forsere og ga inntrykk av å være en ressurssterk ung kar med beina planta på jorda. Jeg tror han fint klarer de tre månedene med tommelen i været som han har satt seg fore.

Nå har det gått en time siden jeg dumpa han i veikanten og jeg håper han har funnet seg en anna behjelplig sjel som har kunnet hjulpe han videre på sin ferd.

Babel (2006)

«Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»

Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
1. Mosebok, kapittel 11, vers 4-9

Og jeg konstanterer at filmen Babel illustrer at vi ikke på noe plan ser ut til å forstå vår neste fullt ut..

The Last King of Scotland

The Last King of Scotland
En langt på vei underholdende film om krig og massedrap i Uganda. Err. Ja, jeg vet. Men filmen klarte faktisk å forene to ytterpunkter og samtidig få fram et budskap (vi ikke hører for ofte om). Den unge, idealistiske vestlige ungdommen som skulle ut å redde verden (underholdninga), mot en korrupt diktatorgeneral som var gått helt av skaftet. Plasser den vesle voksne briten i mellom disse ytterpunktene som en dobbelmoralistisk observatør og jeg føler filmen sier en hel del om hvordan verden av og til føles å være.

Filmen blei ytterligere båret fram av god lyd, flotte rytmer og fin filming.

«Problemet» med filmen er at jeg sitter igjen med en skikkelig uggen følelse av at det (selvsagt) fremdeles er galt fatt i verden. Som den unge skotten skulle også jeg gjerne gjort noe med det. Samtidig har jeg (for?) mye av briten i meg, og når jeg tenker på det blir jeg både apatisk og trist. Og der stopper det (nesten). Nøden, elendigheten og korrupsjonen ender derfor (igjen) med å bli noe forferdelig som heldigvis ikke har rammet meg..