«Alt som har hendt» – en annerledes anmeldelse

Erlend ass! Han kan skrive tekst, og han kan lage musikk. «Det store blå» har gått på repeat hos undertegnede i ukesvis og låta står seg bare sterkere for hver gang. Det er så inderlig! Og om ikke jeg har en tilsvarende opplevelse av det som formidles i sangen i livet mitt, så kjenner jeg meg likevel igjen. -Det var det der; følelsen av å kjenne seg igjen i tekstene som plasserte «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013) som et av albumene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har vanskelig for å se at det vil endre seg her jeg står ved midtlivsskillet:

Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!

(Ikke bare skriver Erlend Ropstad musikk som trigger følelser, men han har sannelig fått meg til åpne «bloggen» igjen. Det skulle gjerne verden vært spart for, men her er vi.)

«Her om natta» (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate med tekster jeg stadig oppsøker.

Men så er jeg dessverre «teknisk skadet» og reagerer på det jeg opplever som unoter i lyd og bilde. Jeg klarer ikke se på TVer som har «motion»-teknologiene påskrudd og er lydproduksjonen svak kommer jeg ikke forbi å høre «unotene». Da ble det nå også ekstra trist da det til tross for flere kjempesterke tekster på «Det beste vi får til» (2015) er så innmari mye i lydbildet som ødelegger både låter og album for meg. Jeg «forsvarer» det stikkordsmessig her (anmeldelsen av «Alt som har hendt følger i samme stil litt lenger nede):

Continue reading

80-talls ungdom spiller fortsatt

«De som begynte å spille dataspill på 80-tallet har aldri sluttet. Nå er de i 30-årene og de spiller fortsatt», sier Fredrik Breien. Han er kursutvikler og leder ved Norges informasjonstekniske høyskole, ett av studiestedene i Norge som tilbyr utdannelse innenfor spillprogrammering.

Dette stod å lese på ITavisen.no 12. oktober 2005.

I dag kan de fortelle at eventyrspill-legenden Tim Schafer, som vil bruke donerte penger på å lage et gammeldags pek-og-klikk-spill, har samlet inn nesten 1.300.000 dollar. Snart halvannen million – litt over 7,500,000 kroner – og det med 32 dager igjen.

Målet var å samle inn 400.000 dollar over 33 dager.

Helt utrolig.

Lenke til ITavisen.no
Lenke til Tim Schafers Double Fine

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring.

Jeg leste denne boka her forleden på anbefaling av en av de lokale bibliotekarene; «Norges beste roman gjennom tidene» var hans dom. Jeg har ikke lest så mange norske romaner, men den føyer seg definitivt inn i rekken av de bedre.

Continue reading

The Spook’s Apprentice av Joseph Delany

The Spook’s Apprentice er en eventyr/fantasy serie (link) med grøsserelementer for barn/ungdom. Vi følger en ung «syvende sønn av en syvende sønn» fra han blir gitt bort som læregutt til områdets mørkemann. En «spook» er ikke en mørkemann i vår vanlige betydning av ordet, men en mann som bekjemper mørkets krefter. Det er altså et nobelt yrke, men et misforstått ett.

Tom Ward (hovedpersonen) blir stilt ansikt til ansikt med «ghouls», spøkelser, hekser og andre av mørkets mørkere skapninger allerede som 13 åring. Vi følger han gjennom opplæring og skolegang hos sin mester og gjennom små, men aldri uskyldige eventyr helt til hver av bøkene slutter med et større oppgjør med onde krefter.

Continue reading

Jazz og pop sommeren 2009

My One and Only Thrill er en avdempet jazzplate fra det som kommer til å bli en av århundrets største artister; Melody Gardot. Melody synger med en mesterlig stemme og en nerve vi ikke møter i mainstream musikken. Vi snakker myk fløyel som omsvøper deg. Sommernetter som hvisker deg i øret og høstregn iblandet tårer.

Fra et spennende nytt damebekjentskap til et annet; Begin to Hope med Regina Spektor var forfriskende alternativt. Ikke helt stemmeprakten til Melody Gardot her, men en lekende stemme med friske melodier og spennende arrangement.

Jeg tar en tur tilbake til jazzen og Bare Bones av Madeleine Peyroux. Jeg har kun hørt et par låter fra dette albumet, men klarte samtidig notere meg at det er de som mener dette er en av tidenes største (jazz)vokalister. Ikke helt Melody Gardot, selv om sammenlikningen mellom de to normalt vil gå den andre veien, men det sier seg selv at Bare Bones er verdt et stevnemøte.

Hva skal jeg så si om Leave Me In the Dark av Keri Noble? Det er filmkvalitet over denne stemmen. Ikke klassisk storhet som hos jazzdamene nevnt over, eller Lizz Wright og Ruthie Foster, men en grøssende god formidling av følelse likevel.

Til slutt må jeg inkludere en mann i det gode selskap; Jack Johnson med In Between Dreams. Dette er varm og avslappet «feel good» musikk. Det er for det meste lekende melodier, og de gangene tekstene trår dypere vann har du fremdeles lyst til å danse i flammene fra leirbålet. Musikk som gjør disse regntunge sommerdagene lettere.

Freshwater av Tom Kristensen

Freshwater av Tom Kristensen. Bilde fra bokkilden.noJeg har til nå lest svært lite bøker av norske forfattere. De jeg har vært gjennom, har ofte skuffet. Sånn er det. Norge er et lite land, og resten av verden er stor. Det skulle bare mangle at det finnes mye bra der ute, og at det kanskje er litt lengre mellom godbitene her hjemme.

«Freshwater» av Tom Kristensen var underholdene og ga meg det jeg var ute etter -en spenningsbok til å slappe av med. I tillegg anser jeg det som meget mulig at han føyer seg inn i rekken blant norske forfattere jeg kommer til å lese mer av.

Et stykke ut i boka gikk det opp for meg at jeg mest sannsynlig hadde hørt boka anmeldt på radioen, og at jeg kanskje litt ubevisst valgte nettopp denne i hylla. Men det er greit nok. Hvem vet, kanskje det at du leser dette nå en vakker dag får deg til å plukke opp boka. Noe du burde, da Tom Kristensen gjennom en krimbok klarer å sette et skråblikk på det politiske og økonomiske systemet som vi akter så høyt, samtidig som svindel og overgrep avdekkes i stadig stigende tempo.

Vent nå litt! -Er det kanskje to sider av samme sak?

Beste bokopplevelser -liste forhindret av Datatilsynet?

Topp 5 bøker:

  • «Good Omens» av Neil Gaiman og Terry Pratchett
  • «The Testament» av John Grisham
  • «A Walk to Remember» av Nicholas Sparks
  • «The Girl Who Loved Tom Gordon» av Stephen King
  • «The Hobbit» av J.R.R. Tolkien

Da jeg satt og skulle lage «Topp 5 beste bøker» lista tenkte jeg å ta turen innom Kristiansand Biblioteks e-Tjenester (link) for å sjekke lånehistorikken min der. Jeg tenkte det kunne friske opp i hva jeg faktisk har lest, og dermed kanskje minne meg på en kandidat jeg muligens kunne ha glemt/ikke komme på i farta.

Men det viste seg å ikke være mulig. Jeg sendte (selvsagt) en e-post til biblioteket for å fortelle dem at dette var en funksjon og et tilbud jeg svært gjerne skulle se tilgjengelig. Dette var svaret jeg fikk:

«Slike opplysninger får vi ikke lov til å samle på. Det er mulig på systemet, men Datatilsynet gir oss ikke lov.»

Jeg ble mildt sagt forundret og tok henvendelsen videre til Datatilsynet (link).

Datatilsynets svar: «Ved behandling av personopplysninger kreves etter personopplysningsloven et behandlingsgrunnlag. Dette kan enten være lovhjemmel, et samtykke fra den registrerte eller at behandlingen fremstår som nødvendig holdt opp mot nærmere angitte formål.

Utgangspunktet etter loven er at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Når boken er tilbakelevert er det i således som hovedregel ikke lenger nødvendig å lagre opplysninger om hvilke bøker man har lånt. Dersom det foreligger et samtykke fra den registrerte, altså låntaker, vil det imidlertid være adgang til å lagre slik lånehistorikk.»

Mon tro hvor mange «sensitive» registrere som lagrer på opplysninger knyttet til min person, selv etter behandlingen ikke lenger framstår som nødvendig. Eller for den saks skyld hvem som bestemmer hva og hvor lenge som er nødvendig. Jeg er overbevist om at dette er misbrukt på det groveste hos institusjoner som behandler viktigere informasjon enn hvilke bøker jeg har lest..