The Phenomenal Ruthie Foster. Plata heter det, og sannelig om jeg ikke er tilbøyelig til å være enig! Det er så mye lidenskap og følelse i stemmen at man med en gang skjønner at dette er ei dame som er født til å synge. Men samtidig; ved å lytte til de tidligere albumene skjønner man også at det fram til dette femte albumet har vært en modningsprosess. -Jeg liker resultatet!
Kategori: Kultur (page 2 of 3)
Anmeldelser av bøker, musikk, film og tv-serier med mer. Og la oss ikke glemme, spill er også kultur.
Jeg er på vei hjem fra flyplassen etter et par hektiske dager med jobb i Oslo. Bilradioen er innstilt på Radio Norge, jeg vil sjekke om de har en bedre profil enn Kanal24 hadde, og fordi mitt vanlige radiovalg Petre har Pyro på programmet. Det tar ikke lang tid før de har formidlet flere ganger at ”..vi spiller populærmusikk fra de fire siste tiår”.
Å få høre en låt man har hørt veldig mange ganger, men har glemt fullstendig bort i løpet av 10-15 år er en litt snodig opplevelse. De spiller Tasmin Archers – Sleeping Satelite, og jeg må smile fra øre til øre. Jeg vil si man har forskjellige typer favorittsanger, og denne var en favoritt for meg av en helt spesiell grunn. Read more
Jeg fikk låne «Organisten» (skrevet av Erlend Loe og Petter Amundsen) av Anne da ho jobba her før påske. Jeg begynte såvidt på den omtrent samme dag, men falt litt ut da de begynte å dissikere ord og navn opp i tall og begynte å tegne geometriske figurer i Shakespeares førstefolio tilsynelatende på måfå.
Jeg tok den opp igjen i går kveld delvis drevet av dårlig samvittighet for at jeg allerede har hatt den så lenge som jeg har. Jeg skumleser og prøver fortsatt å fortrenge geometrien, matematikken og kryptografien, men når boka nå er mer konkret på konspirasjonsteorier som inkluderer storheter som Frimurer Ordenen, Tempelridderne, Rosenkreutzere og ikke minst Oak Island blei jeg (endelig) hekta!
Nå skulle jeg bare ønske at jeg hadde mer tid sånn at kunne ha lest meg opp på overnevnte og personligheter som Francis Bacon, James I og Ben Jonson m.fl.
Det er selvsagt en mulighet at godeste Petter Amundsen (og Erlend Loe) valgte å ri på en populær bølge i kjølevannet av Da Vinci koden o.l., men muligheten for at denne organisten fra Norge skal ha løst en 400 år gammel kode baket inn i Shakespeares førstefolio er spennende nok i seg selv. Se for deg en (eller muligens flere) glupinger som lager et intrikat kodesystem som involverer bruk av kryptografi, geometri, matematikk, flere språk (tysk, engelsk, gresk, latin, fransk, italiensk) som de skjuler i et av tidenes mest annerkjente litteraturverk som da tilsynelatende ikke er skrevet av Shakespeare, men i det store og det hele laget for å skjule et eller annet annet.
Det er ingenting som en god konspirasjon! Jeg får sette meg ut i solveggen å fortsette lesinga..
Jeg var stor fan av Don Rosa da vi på 90-tallet fikk flere strålende Donald historier fra hans penn, for ikke å glemme den eminente fortellingen om «Onkel Skrues Liv og Levnet». Fra årtusenskiftet har det kommet stadig færre og færre historier fra han, mens jeg hele tiden har håpet på et nytt gjennombrudd. Jeg sjekket i dag redd for å ha gått glipp av nye fortellinger, men siste historie er fra 2006 -og den har jeg. Sigvart Grøsfjeld jr. forteller at Don Rosa sliter med øyelidelser og jeg aner konturene av at alderdomm og sjukdom kanskje snart dermed blokkerer for tidenes så langt største Donaldforteller (ingen kan måle seg med hans tegninger og historietro historier!). Jeg ønsker god bedring og lykke til og håper at det enda kan komme et nytt eventyr fra min o’store Donald tegner.
En annen mann jeg har lest litt av er nå avdøde Robert Jordan. Hans WoT er legendarisk lang(dryg) og jeg har lest alle til nå elleve utkomne bøker. Siste bok, Memory of Light, blei aldri gjort ferdig av Jordans hånd, men nå meldes det at kona hans og utgiveren har funnet en forfatter i Brandon Sanderson til å gjøre ferdig boka som skal konkludere eventyrene til Rand & Co. I totusenogni kan jeg da forhåpentligvis lese siste kapittel til de 9353 sidene jeg har lest så langt.
Lizz Wright står for skivene som pt holder på å slite ut CD-spilleren min.
«Dreaming Wide Awake» er sann balsam og jeg spiller den hver kveld i en mørk og tom stue før jeg kryper til køys. Åpningssporet «A Taste of Honey» med sine lavmælte gitarer og trommer drar med vokalen til Lizz meg forsiktig med inn i en våken drømmetilstand allerede fra start. I «Hit the Ground» går toner og takt opp litt for at jeg ikke skal sovne ved reisas start samtidig som Lizz fremdeles holder stemmen behaglig slepende. «Old Man» drar på med instrumenter, tempo og volum, mens «Wake up, little sparrow» ville sendt meg gråtende til sengs dersom jeg lot den avslutte kvelden.. Tittelsporet «Dreaming Wide Awake» er derimot en av de siste låtene før Lizz takker for seg og er nærmest himmelsk; «Dreaming Wide Awake» -kan du tenke deg noe bedre?
Jeg kjøpte både «Salt» og «The Orchard» i dag; skulle ikke tro det var samme dama på «Salt», og jeg kunne lykkelig konstantere at ho ikke gikk tilbake til start med «The Orchard», men derimot fortsatte den gode lyden fra «Dreaming Wide Awake».
«The Orchard» er adskillig mer livat, oppjazza, groovy og R&B/soul prega enn forgjengeren, men ho har likevel klart å beholde det varme, slepende og tidvis dype preget i stemmen jeg falt for i «Dreaming Wide Awake». Hvor «Dreaming» forblir min siste skive for kvelden, blir «The Orchard» å finne i de små timene før.
Kanskje «Salt» kan finne en plass i bilen. Jeg får gi den en sjanse.
Jeg var stor fan av Don Rosa da vi på 90-tallet fikk flere strålende Donald historier fra hans penn, for ikke å glemme den eminente fortellingen om «Onkel Skrues Liv og Levnet». Fra årtusenskiftet har det kommet stadig færre og færre historier fra Don Rosa mens jeg trofast har ventet et nytt «gjennombrudd».
Sigvart Grøsfjeld jr. forteller at Don Rosa sliter med øyelidelser og jeg aner konturene av at alderdomm og sjukdom kanskje snart dermed blokkerer for tidenes så langt største Donald forteller (ingen kan måle seg med hans tegninger og historiske historier!). Jeg ønsker god bedring og lykke til og håper at det enda kan komme et nytt eventyr fra min o’store Donald tegner.
En annen mann jeg har lest litt av er nå avdøde Robert Jordan. Hans WoT er legendarisk lang(dryg) og jeg har lest alle til nå elleve utkomne bøker. Siste bok, Memory of Light, blei aldri gjort ferdig av Jordans hånd, men nå meldes det at kona hans og utgiveren har funnet en forfatter i Brandon Sanderson til å gjøre ferdig boka som skal konkludere eventyrene til Rand & Co. I totusenogni kan jeg da forhåpentligvis lese siste kapittel til de 9353 sidene jeg har lest så langt.
Fur: An Imaginary Portrait of Diane Arbus
Picturehouse
Nicole Kidman gjør en fabelaktig rolle. Stemninga er dramatisk. Musikken (og mangelen på musikk) slående. Bildene nydelige. Vel verdt en titt – slukk lysene og finn fram teppet.
«Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»
Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
1. Mosebok, kapittel 11, vers 4-9
Og jeg konstanterer at filmen Babel illustrer at vi ikke på noe plan ser ut til å forstå vår neste fullt ut..
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
-Robert Frost
The Last King of Scotland
En langt på vei underholdende film om krig og massedrap i Uganda. Err. Ja, jeg vet. Men filmen klarte faktisk å forene to ytterpunkter og samtidig få fram et budskap (vi ikke hører for ofte om). Den unge, idealistiske vestlige ungdommen som skulle ut å redde verden (underholdninga), mot en korrupt diktatorgeneral som var gått helt av skaftet. Plasser den vesle voksne briten i mellom disse ytterpunktene som en dobbelmoralistisk observatør og jeg føler filmen sier en hel del om hvordan verden av og til føles å være.
Filmen blei ytterligere båret fram av god lyd, flotte rytmer og fin filming.
«Problemet» med filmen er at jeg sitter igjen med en skikkelig uggen følelse av at det (selvsagt) fremdeles er galt fatt i verden. Som den unge skotten skulle også jeg gjerne gjort noe med det. Samtidig har jeg (for?) mye av briten i meg, og når jeg tenker på det blir jeg både apatisk og trist. Og der stopper det (nesten). Nøden, elendigheten og korrupsjonen ender derfor (igjen) med å bli noe forferdelig som heldigvis ikke har rammet meg..
Jeg lånte meg et knippe fotobøker nå nylig. Bøkene av John Hedgecoe var fine de, boka om nærfotografi var grei nok, men «118 Øyeblikk» av Tom Martinsen var helt konge! Anbefales på det varmeste!