Plusstid

Foto: André Berg

Hva gjør du når du plutselig sitter med tid mellom henda som du ikke hadde regnet med?

Jeg opplever at det skjer relativt sjeldent om dagen, og jeg har lurt på om det muligens kretser et lite sort hull i bane rundt meg selv, men så er det vel gjerne sånn at overskuddstid ikke nødvendigvis kommer av seg selv, men at den må søkes aktivt?

Her om dagen hadde jeg noen overtidstimer til gode som kunne veksles inn i avspasering, og det er (nesten) ingenting som er så vidunderlig fantastisk som plusstid. Det er som en privat liten tidsmaskin hvor «må», «burde», «skulle» og tilsvarende stygge småord ikke lengre eksisterer. Det er som om verden settes på pause.

Plusstid. Gratistid. Tilleggstid. Overskuddstid. Nulltid. -Kjært barn kunne hatt mange navn. Hva kaller du de timene du plustelig får i fanget som timeplanen din ikke varslet deg om på forhånd? (en avtale som blei avlyst, avspasering tatt på sparket osv) Og hva gjør du med den?

Tenk om arbeidsgiver var pålagt å dele ut en håndfull eller to med ekstra feriedager i løpet av året sånn helt overraskende? Sykefravær og depresjoner hadde antagelig blitt vesentlig redusert. Tenk på bivirkningene av et friskere folk..

Hjelpes.

«Vi som ikke bygde landet»

Grunnleggende for vårt samfunn er at det å bygge er bra; som essensen av ansvarlighet og prektighet. Og til syvende og sist bygger vi i vår del av verden om vi personlig engasjerer oss og slår i en spiker eller ei. I våre dager bygger vi indirekte. Samfunnet vårt inrettet slik at flertallet av oss bidrar til et «felles beste» blant annet og først og fremst over skatteseddelen. Vi har mange gode idealer og etablerte velferdsordninger. Vi er «like for loven» og hver dag er en mulighetens dag slik som gode, gamle Amerika har vært et bilde på siden Columbus gikk i land der for 800 år siden.

Continue reading

Uttak til inntekt

Et sitat tatt ut av sammenheng som en skråkommentar til de siste års økonomiske turbulens.

I et mesterstykke av kreativ bokføring har den konvensjonelle økonomiske teorien regnet uttømming av ressursene som en oppsamling av verdi. Det er å sammenlign med en enkeltperson som tømmer kontoen sin og regner det som “inntekt”. Det er en ren absurditet, men det er slike absurditeter som danner grunnlaget for hele vår økonomi.

Lynas, Mark (2007) Seks grader – Vår fremtid på en varmere planet. Gyldendal.

Via homoludens.no

Beste bokopplevelser -liste forhindret av Datatilsynet?

Topp 5 bøker:

  • «Good Omens» av Neil Gaiman og Terry Pratchett
  • «The Testament» av John Grisham
  • «A Walk to Remember» av Nicholas Sparks
  • «The Girl Who Loved Tom Gordon» av Stephen King
  • «The Hobbit» av J.R.R. Tolkien

Da jeg satt og skulle lage «Topp 5 beste bøker» lista tenkte jeg å ta turen innom Kristiansand Biblioteks e-Tjenester (link) for å sjekke lånehistorikken min der. Jeg tenkte det kunne friske opp i hva jeg faktisk har lest, og dermed kanskje minne meg på en kandidat jeg muligens kunne ha glemt/ikke komme på i farta.

Men det viste seg å ikke være mulig. Jeg sendte (selvsagt) en e-post til biblioteket for å fortelle dem at dette var en funksjon og et tilbud jeg svært gjerne skulle se tilgjengelig. Dette var svaret jeg fikk:

«Slike opplysninger får vi ikke lov til å samle på. Det er mulig på systemet, men Datatilsynet gir oss ikke lov.»

Jeg ble mildt sagt forundret og tok henvendelsen videre til Datatilsynet (link).

Datatilsynets svar: «Ved behandling av personopplysninger kreves etter personopplysningsloven et behandlingsgrunnlag. Dette kan enten være lovhjemmel, et samtykke fra den registrerte eller at behandlingen fremstår som nødvendig holdt opp mot nærmere angitte formål.

Utgangspunktet etter loven er at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Når boken er tilbakelevert er det i således som hovedregel ikke lenger nødvendig å lagre opplysninger om hvilke bøker man har lånt. Dersom det foreligger et samtykke fra den registrerte, altså låntaker, vil det imidlertid være adgang til å lagre slik lånehistorikk.»

Mon tro hvor mange «sensitive» registrere som lagrer på opplysninger knyttet til min person, selv etter behandlingen ikke lenger framstår som nødvendig. Eller for den saks skyld hvem som bestemmer hva og hvor lenge som er nødvendig. Jeg er overbevist om at dette er misbrukt på det groveste hos institusjoner som behandler viktigere informasjon enn hvilke bøker jeg har lest..

Mindre bilkjøring, bedre humør?

Jeg har aldri vært så aggresiv som de årene jeg kjørte bil. Du irriterer deg over fotgjengere, syklister og manglende parkeringsplasser.

-Frank Rossavik i Bergens Tidende

Da jeg var ute å syklet i dag fikk jeg den beste idéen.

For litt siden plukket jeg opp en haiker som viste seg å komme fra Canada og nå var på rundreise i Skandinavia med ryggsekken som eneste følgesvenn. Da jeg suste bortover E-39 mot Søgne spurte han fortvila om vi ikke brukte «Nordsjøveien» -dvs kjørte langs den fantastiske kysten? Jeg måtte selvsagt skuffe han å si at nei der var det bare smale og svingete veier hvor du attpåtil måtte kjøre sakte og ting i det store og det hele tok altfor lang tid..

Men tilbake til sykkelturen og idéen. Vi har som kjent altfor masse penger her i landet, og her er den perfekte måten å bli kvitt disse på i en tilnærmet vinn-vinn situasjon:

Tenk deg at det kunne være kos å være på tur. Selv når man kjører for å komme fra A til B. Tenk deg at vi brukte de naturskjønne veiene våres som vi til vanlig skyr som pesten og ellers egrer oss til døde på fordi det ligger en tysk eller dansk campingturist midt i veien som absolutt ikke vil slippe deg forbi. Tenk om det ikke gjorde noe. Tenk om det var allment tilgjengelige rasteplasser, utsiktsposter, badesteder og ladestasjoner. Tenk deg at du hadde tid til å bare være til -tid til å være på tur. I motsetning til å haste avsted langs bråkete og skitne Europaveier som sammenliknet med det virkelige Europa likevel bare er som hestetråkk å regne.

Du som har sett Cars vet hva jeg snakker om.

Det er her Staten kommer inn bildet med oljemilliardene våre. De tilbyr seg å la deg bytte inn bilen din i miljøvennlige alternativer: sykkel, dresin, scooter eller en bil som går på noe naturvennlig, for eksempel strøm. Det er selvsagt så godt som gratis å bruke disse strømbilene -man betaler kun en symbolsk penge på ladestasjonene og årsavgifter, bompenger og alt mulig liknende er gratis. Kanskje man til og med får et fradrag på skatten. De som velger å beholde sin SUV eller forøvrig diesel eller bensin bil får lov til det, men betaler skyhøye avgifter -kanskje til og med en slags kjøregodtgjørelse av noe slag.

Offentlig transportnett bygges ut og koster nesten ingenting å benytte seg av. Det er tilgjengelig, behaglig og effektivt.

De nevnte gamle riks- og fylkesveier og hva de måtte være blir forvaltet og tilbudet langs veiene for offentligheten styrkes (her må nok en og annen hytteeier kompenseres for naturskjønne perler).

El-biler går som kjent ikke allverdens langt, eller fort, så vi blir «tvunget» til å ta det med ro. Vi velger å kjøre løyper som tar oss innom en kulturstad vi ellers ikke ville vist eksisterte, vi stopper langs kysten og fanger en fisk eller tar et bad osv. Mulighetene for kos og hygge blir endesløse. Vi forurenser så godt som ikke, og vi sliter minimalt på veinettet. Og de gangene vi må komme oss fram i en fei hopper vi på et lyntog eller en hurtigbuss som ikke er belemret med køer. Ansatte og arbeidsgivere sparer millioner i parkeringsavgifter, bompenger, kjøregodtgjørelser og ikke minst tid! Ulykkesstatistikken går ned og alt er bare velstand.

Nå?

En haikende turist

På vei vestover fra Kristiansand møtte jeg på en kar med en drabelig svær ryggsekk som stod å haika i rundkjøringa ved Samsen. Det var først ved andre øyekast at jeg bestemte meg for å plukke han opp. Det skulle jeg ikke gjort.

Bare tøyser. Det viste seg å være en kjekk kar og dette var hans historie:

Han hadde studert psykologi, men funnet ut at det ikke var noe særlig stas i lengden, derfor sluttet og ventet nå på at nytt semester skulle ta til. I mellomtida hadde han fått seg litt fritid mellom henda og tok seg nå en tur i verden. Karen var fra Montreal i Canada, glad i hiking og hadde hørt mye fint om Skandinavia, så derfor var han her. Dessuten kjente han en kar i Sverige.

Tidligere i år var han riktignok på New Zealand i to måneder, men nå var det altså Skandinavia i tre måneder.

Danmark fikk ti dager, og nå var det Norge som stod for tur. Han kom inn i landet via Sverige, hadde haika seg ned til Kristiansand, men første ordentlige stopp skulle først være i Stavanger. Der ville han til Preikestolen og deretter se det an, men til slutt ende opp i Tromsø. Målet var å haike hele veien. Han var litt skuffa når han forstod at vi ikke kjørte den gamle kystveien når vi tok oss fram, men skulle la det stå til lell..

Fra Tromsø skulle turen gå via Finland (fremdeles via haik) for så å avslutte i Malmö.

Ryggsekken var stor, men lett, klærne mørke, men ledige og på beina satt et par solide ankelhøye tursko. Han kjente overfladisk til geografien og strekninga han skulle forsere og ga inntrykk av å være en ressurssterk ung kar med beina planta på jorda. Jeg tror han fint klarer de tre månedene med tommelen i været som han har satt seg fore.

Nå har det gått en time siden jeg dumpa han i veikanten og jeg håper han har funnet seg en anna behjelplig sjel som har kunnet hjulpe han videre på sin ferd.