Datamaskinen som tidsmaskin

Jeg vet ikke hvordan det er med din datamaskin, men min er en liten tidsmaskin. Den kan riktignok bare ta meg bakover i tid (og hjem igjen), men likefullt byr den altså på tidsreiser.

Jeg benytter meg relativt sjeldent av denne fantastiske muligheten, og jeg opplever den som en slags form for trygghet mer enn en et eventyr. Selv om det av og til også kan være spennende nok å ta et dypdykk i arkivet å for eksempel snuble over gamle skolestiler o.l.

«Er du sikker på du vil slette alt?»

Her ganske nylig, det var vel faktisk i går, bestemte jeg meg for å formatere maskina. Jeg valgte altså å spille «rykk tilbake til start»-kortet. Det viste seg å være et halvt år siden sist, og på tide. Dette har alltid vært en nervepirrende greie, for har jeg virkelig sikkerhetskopi (backup) av alt? Sletter jeg riktig disk? Det forsvinner ikke noe jeg ikke har klart å tenke på? (osv)

-Disse og liknende spørsmål strever jeg altså med ca et par ganger i året, for jeg tenker med gru på at muligheten til å bruke tidsmaskina mi skal forsvinne.

Time Machine

Ja, dere har tatt analogien allerede. Bra. Jeg skal ikke dvele mer med akkurat den biten og raskt bevege meg over til Time Machine, sikkerhetskopiprogrammet som følger Mac OS X (link).

Time Machine var programmet som var tiltrodd oppgaven å ta vare på alle mine data; fortida mi. Bilder, dokumenter, e-post, bokmerker, kalender, adressebok osv osv.

Og det klarte det bra! Grensesnittet er litt snålt, men gjennopprettinga hadde valg for hva jeg ønsket hvor, og alle data er tilsynelatende tilbake der de hører hjemme, så jeg er fornøyd. Anbefales for Mac brukere!

Data om data og søk

Sikkerhetskopien av nyinstallasjonen av operativsystemet og dataene mine rommer 252225 filer så det sier seg selv at det trengs system i sysakene for å finne fram til det man trenger når man ønsker det.

Det har vært vanlig å lagre dokumenter, bilder osv osv i egne og egnede mapper, eller kataloger. Vi har blitt lært opp til å tenke på at dataene våre, filene, er å betrakte som ark i en arkmappe i et arkivskap.

Nøstet og hierarkisk vs flatt og anarkistisk

Det er ikke slik hjernen min fungerer, og på et tidspunkt strevde jeg ørlittebittegranne med å få taket på hele arkivskapet. Det var stort og fremmed. Hjernen min trivdes, og trives til en hvis grad fortsatt med å skalte og valte med inntrykkene (dataene) den får som den vil, og jeg er rimelig sikker på at det er få arkivmapper der inne. Et par skuffer kanskje, men ikke stort mer.

Mac brukere har i 3,5 år nå hatt muligheten til å la arkivskapene seile sin egen sjø og fått «lov» til å lagre filer av alle slag på samme måte som hjernen gjør (-Windows (Vista) brukere har hatt liknende mulighet i 2 år). Jeg må innrømme at 3,5 år ikke har vært nok for min del, men jeg har en liten ambisjon om å prøve det ut når vi nå går inn i 2009 (og som jeg er trygg på at tidsmaskina mi fremdeles står i beredskap til eventuelt å ta meg tilbake til bedre og tryggere tider).

Den nye måten går kort sagt ut på å lagre alt i en mappe. Det har kommet til noen fine indekseringsmotorer og søkeverktøy de siste åra som leser, katalogiserer og sorterer det meste om en fil, i en fin liten relasjonsdatabase. Jeg trenger ikke lengre huske noe som helst om plassering eller navngivning, jeg må bare vite hva jeg er ute etter så ordner maskina resten. Jo mer metadata vi lagrer om dataene, jo lettere går det. Jobben min blir altså å si noe om «hva», for at maskina skal kunne si «hvor» (eller «her er den!»).

Ta utfordringa, kast et par trygge sånn-har-vi-alltid-gjort-det normer og regler overbord, slå ut håret og vær litt vill og galen i det nye året (humre).

Posten har oversteget 600 ord og forlengst blitt en lang og vond stil, så snipp, snapp, snute.