Jeg hadde hørt at en tur rundt Donevann skulle være fint. Så i går pakket jeg sekken og la avsted. Jeg er selvsagt ikke kjent i Søgne ennå, men forhørte meg med Midt-Agder Friluftsråds kart og var rimelig trygg på hvor jeg kunne sette fra meg bilen osv. Men, og dette har jeg merket meg med flere anledninger allerede, Søgne Kommune er ikke all verdens flink til å merke områder, stier, parkering eller noe som helst for den offentlige allmenhet. Det er flust med «privat vei», «privat parkering», bommer og all verdens andre ting som peker på det motsatte, at privatråderetten, selv i «utmark» og kystsoner er rimelig sterk.

Vel, jeg fant meg som sagt parkering på et område jeg bare kunne anta var for allmenheten, selv om sådan ikke var gitt tegn om, med unntak av et par skilt som sa «camping forbudt». -Greitt det, jeg skulle jo ikke akkurat sove der.


Som kartet hadde antydet startet turen rundt vannet med å følge en (bil)vei et lite stykke. En vei med (låst) bom og «privat» tegnet i store og tydelige bokstaver. Jeg ga blanke og dukket under. Ingen tegn til eller skilt om turområde eller stier så langt, men det var jo bare å fortsette. Jeg fulgte de svinger som tok meg i den generelle retninga av vannet og åsryggen bak dette.

Etter 10-15 minutters gange fant jeg det merkelig å fremdeles ikke ha sett tegn til turmerking, sti eller annen form for menneskelig trafikk – det skulle jo være et populært område. Jeg ga selvsagt ikke opp og tråkket videre over daue trær, rundt myrer, ned og opp åskammer og små «fjellsider», og skjønte allerede noen minutter før regnværet kom at her var det noe som ikke stemte. Fast bestemt på å fullføre hva-nå-enn-slags-tur-det-skulle-vise-seg-å-være tur fortsatte jeg med kameraet i hånden og blikket festet på neste topp.

Jeg visste selvsagt allerede at jeg var med feil vann.

Men jeg håpet at det skulle være mulig å komme rundt dette også.

Det var det ikke. -Jeg er fortsatt ikke sikker på om det reint teknisk kanskje til og med var en fjord.

I det mørket nærmet seg og uværskyene på ny samlet seg var jeg kommet til det som på litt avstand kunne se ut som å være en overgang til «fastlandet» igjen -dvs sida av vannet som bilen befant seg på. Det viste seg å være et sund. Ganske så smalt sådan, men likevel så breidt at dersom jeg ville over så måtte det svømmes. Jeg stod faktisk å vurderte dette i noen minutter, men for en som fryser midtsommers i 18 graders vann var det nok like lurt å hoppe over akkurat denne svømmeturen.

Jeg kom meg til slutt tilbake til bilen viss på at dette var en tur jeg ikke under noen omstendigheter skulle ut på igjen. Aldri så galt så er det godt for noe.

Jeg knipset noen bilder på trass.