Nylig la Michael Clark (link) ut en post kalt «Digital Photography: Where do we go from here?» (link). Jeg har hoppet over den et par ganger, men leste den nå og koste meg virkelig littegranne over hvor lett det er å bli sneversynt.
Michael har altså laget seg en liten ønskeliste over hvor han ønsker å se forbedringer mtp digitale kameraer i framtida; han påstår lista var klar allerede en måned før nyhetene på Photokina i år, og her er den:
Higher Bit Depth
Better Lenses
Wider Dynamic Range
Live and accurate Histogram in the Viewfinder
Lose the 35mm format frame
More Accurate and Reliable Autofocus
Lower noise at High ISO’s
Faster framing rates for 12+ MP cameras
Better VR & IS lenses
Smaller and Lighter Cameras
Mr Clark har selvsagt et Canon/Nikon fokus (han nevner faktisk ikke andre leverandører med et ord med unntak av en medium format leverandør), og overser dermed at andre faktisk allerede har tenkt på disse tingene. Olympus på sin side (og er ikke aleine) har allerede implementert *alle* punktene som er uthevet. Punktene i kursiv er dekket av andre leverandører (Casio har et superraskt kamera, og Panasonic/Olympus lanserer mFT som garantert kan støtte histogram i VF), samt Nikon (som med D700 sprenger alle tidligere kjente grenser for lav støy ved høy ISO).
Punktene som ikke er merket, samt de i kursiv er forøvrig punkter som har en naturlig evolusjon da de er faktorer av bildesensor og prosessor som *vil* forbedres. Da er det verre, jo lengre man venter, å gjøre noe med fysiske egenskaper så som kvalitet på objektiv i forholdet til sensor. Leser vi artikkelen ser vi for eksempel at sensorene til Canikon nå ikke er langt unna å utklasse optikken de har; vi leser også at sensorforholdet enten bør endres eller at glasset (og dermed også husene) må gjøres større for at det skal samsvare.
Da er det litt morsomt å tenke på at en liten outsider på en bitte liten øy i Stillehavet allerede for 3 år siden hadde et proffkamera designet etter flere av disse prinsippene. De sa til seg selv: «Den digitale hverdagen er her i dag. Den er ikke lengre film. La oss utnytte den situasjonen og designe et system fra grunnen av etter digitale prinsipper.» I dag er kjente navn som Panasonic/Leica og Sigma også medlemmer av dette konsortiumet.
Du kan lese mer om den åpne digitale standarden kalt Four-Thirds her (link). Og så ønsker vi oss fortsatt stadig forbedringer i kvalitet og tilbud på digitale kamerahus og objektiver. Dette er jo disse tingene som muliggjør fotografiet som vi alle til slutt ønsker å ha i fokus!
(Det finnes forresten allerede i dag «work-arounds» på utfordringene i lista til Michael Clark i form av programvare som PhotoAcute og Photomatix Pro m.fl. – de fordrer bare en liten annen teknikk (og mer arbeid) enn hva kanskje framtida vil gi oss av muligheter integrert i kamera.)
