Hjernebarken

I dag har lukter, lys og lyder vekket minner av fordumstider.

Jeg har vandret gatelangs under fjerne himmelstrøk. Jeg har opplevd høstmorgenen, vårformiddagen, sommerdagen og vinternatta.

Jeg har forfulgt drømmer. Svevd høyt.

Jeg har levd meg inn i tider og steder jeg ikke kjenner. Parallelle virkeligheter.

Jeg har kjent på spenningen og gleden av å oppleve ting for første gang. Jeg var som barn igjen. Bekymringsløs.

Og nå?

La vie en rose

Kan ikke grine.
Mitt liv er pine
og ren rutine.

Hva kan jeg gjøre?

Hvor enn jeg vanker,
i egne tanker,
jeg intet sanker,
men hjertet banker.

Mitt liv er pine
og ren rutine.

Kan ikke grine.

-“La Môme” (eller “Spurven”) om Edith Piaf

Av og til kan man kanskje kjenne seg litt igjen i klagesangen som mor til Edith Piaf åpner “La Môme” med?

Ta for eksempel årstida vi er inne i nå; jeg finner den tidvis uholdelig lang med sine korte dager og lange mørke netter. Mens sommeren derimot med sin deilige varme og lange, lyse dager til sammenlikning oppleves så altfor kort.

Tenk Sørlandsvinteren med zombiegange og tunge øyelokk, mye TV-titting og andre latsabb aktiviteter, mot Sørlandsommeren med bading, båtturer, grillkvelder, strandliv, shopping, kafébesøk, hvitvin på balkongen, musikk og befriende lite klær (-flere av disse tingene kan man selvsagt med vel så mye hell gjøre om vinteren, men det er ikke poenget per se).

Tenk på sommerens lange skygger og varme lys fra 0600 til 0900 om morgenen og fra 1800 til 2100 om kvelden – mot tilsvarende perioder nå.

Jeg fikk meg en liten tur ut i dag i forsøk på å ta litt bilder. Det kunne helt sikkert blitt kronet med større hell om jeg hadde tatt morgenen eller ettermiddagen i stedet for midt på dagen. Eller om jeg hadde vært bedre kjent i Søgne. Vært noe mer kreavtiv. Eller om det hadde vært sommer. -Det var hvertfall det jeg tenkte.

Tenk hvor vanvittig deilig det må ha vært å vokse opp på en plass som Søgne! Med strender, lange svaberg, øyer, holmer, skjær, bukter og viker, innsjøer, tjern og vann som alle bare synger og lokker etter å kapre deg i en lang sommerferie. Tenk heiene, “fjelltoppene” og skogen bak huset eller over jordet. Tenk lyset og sola som allerede står over horisonten i det du klarer å våkne og som holder det gående lenge etter du har sovnet. Tenk på de spennende campinggjestene, strandturistene og nabojenta. Iskremvogna. Spark på boks. Politi og røver. Badebukse, kjeks og boller. Sykkeltur.

“Kom Mai du skjønne, milde”.

Walk

Above all, do not lose your desire to walk. Every day I walk myself into a state of well-being and walk away from every illness. I have walked myself into my best thoughts, and I know of no thought so burdensome that one cannot walk away from it…but by sitting still, and the more one sits still, the closer one comes to feeling ill. If one just keeps on walking everything will be all right.

— Soren Kierkegaard

Tre kaffebarer i Kristiansand og deres espresso

Her finner du en uformell test av espressi servert i et utvalg kaffebarer i Kristiansand. Jeg valgte å besøke kaffebarene i – eller rett ved – Markensgate; tre i antallet. -Kaféer, restauranter, bakeri o.l. som i hovedsak serverer mat eller annen drikke var automatisk ekskludert.

Testen blei gjennomført i underkant av 15-20 minutter, og jeg tok ganske enkelt en høyst subjektiv vurdering av innholdet i koppen jeg blei servert på stedet. Ved å smake på tre forskjellige espressi så tett etter hverandre, kom flere forskjeller til overflaten.

Kaffebarene er nevnt i den rekkefølgen jeg besøkte dem.

Fortsett å lese «Tre kaffebarer i Kristiansand og deres espresso»

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring.

Jeg leste denne boka her forleden på anbefaling av en av de lokale bibliotekarene; “Norges beste roman gjennom tidene” var hans dom. Jeg har ikke lest så mange norske romaner, men den føyer seg definitivt inn i rekken av de bedre.

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede følger en av Vatikanets forskere som gjennom å nøste opp i mysteriet rundt den spesielle rødvinen som nytes blant kardinalene og paven, kommer over historien om et til nå ukjent maleri av “Madonna og barnet”. Maleriet drar forskeren vår med på en reise 800 år tilbake i tid, til en historie om renhet, kjærlighet, men også svik og hovmod -tvil og tro.

Jan Wieses språk og fortellerform trollbandt fra start til slutt. -Dette var en bok jeg helst ikke ville legge fra meg.

Boka har med seg et budskap om ydmykhet og storhet.

Anbefales!