Erlend ass! Han kan skrive tekst, og han kan lage musikk. «Det store blå» har gått på repeat hos undertegnede i ukesvis og låta står seg bare sterkere for hver gang. Det er så inderlig! Og om ikke jeg har en tilsvarende opplevelse av det som formidles i sangen i livet mitt, så kjenner jeg meg likevel igjen. -Det var det der; følelsen av å kjenne seg igjen i tekstene som plasserte «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013) som et av albumene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har vanskelig for å se at det vil endre seg her jeg står ved midtlivsskillet:
Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!
(Ikke bare skriver Erlend Ropstad musikk som trigger følelser, men han har sannelig fått meg til åpne «bloggen» igjen. Det skulle gjerne verden vært spart for, men her er vi.)
«Her om natta» (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate med tekster jeg stadig oppsøker.
Men så er jeg dessverre «teknisk skadet» og reagerer på det jeg opplever som unoter i lyd og bilde. Jeg klarer ikke se på TVer som har «motion»-teknologiene påskrudd og er lydproduksjonen svak kommer jeg ikke forbi å høre «unotene». Da ble det nå også ekstra trist da det til tross for flere kjempesterke tekster på «Det beste vi får til» (2015) er så innmari mye i lydbildet som ødelegger både låter og album for meg. Jeg «forsvarer» det stikkordsmessig her (anmeldelsen av «Alt som har hendt følger i samme stil litt lenger nede):
Read more
