Erlend ass! Han kan skrive tekst, og han kan lage musikk. «Det store blå» har gått på repeat hos undertegnede i ukesvis og låta står seg bare sterkere for hver gang. Det er så inderlig! Og om ikke jeg har en tilsvarende opplevelse av det som formidles i sangen i livet mitt, så kjenner jeg meg likevel igjen. -Det var det der; følelsen av å kjenne seg igjen i tekstene som plasserte «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013) som et av albumene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har vanskelig for å se at det vil endre seg her jeg står ved midtlivsskillet:

Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!

(Ikke bare skriver Erlend Ropstad musikk som trigger følelser, men han har sannelig fått meg til åpne «bloggen» igjen. Det skulle gjerne verden vært spart for, men her er vi.)

«Her om natta» (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate med tekster jeg stadig oppsøker.

Men så er jeg dessverre «teknisk skadet» og reagerer på det jeg opplever som unoter i lyd og bilde. Jeg klarer ikke se på TVer som har «motion»-teknologiene påskrudd og er lydproduksjonen svak kommer jeg ikke forbi å høre «unotene». Da ble det nå også ekstra trist da det til tross for flere kjempesterke tekster på «Det beste vi får til» (2015) er så innmari mye i lydbildet som ødelegger både låter og album for meg. Jeg «forsvarer» det stikkordsmessig her (anmeldelsen av «Alt som har hendt følger i samme stil litt lenger nede):

1 Som om jeg nesten ikke fins

Mye lyd og for høy lyd – lydbildet er fullstendig metta. Starter veldig masete, men så, når vokalen kommer på klikker det tilforlatelig på plass. Eneste låta hvor skarptromma (der den er med) ikke står alt for hardt ut i miksen. Ropstadig tekst.

2 Bare kom

Fy fanken – få vekk den tromma! Men fin tekst og instrumentering fra ca 1:30 inn

3 Før det er for sent

For skarpe S’er. Nyydelig med mer akustisk instrumentering etter to foregående låter. Tekst og vokal prima! «Når havet ligger som et SPEIL!» -SPEIL spyttes ut med følelse. Det er sånn det skal synges. Kult med koring. Desperasjonen i sangen får det til å vibrere i marg og sjel; finere kan det ikke bli!

4 Det beste jeg får til

Sår og nydelig tekst og sang. Men hva skjedde med vokalen? Plutselig støyfri og klokkeklar (-tenk å «klage» på det da!?). S’ene noe dempet, men fremdeles hakket for skarpe. Og (skarp)tromma terger meg igjen! Ellers fin instrumentering.

5 En sang til

Dansbar gladsang! Hører det hjemme her da? :) Vi hører det Ropstadige i teksten, men den mangler litt på dramasiden; lite friksjon og motsetninger og litt for lite dragning mot de store følelsene som både markerer livets ytterpunkter og utgjør livets daglig laden og som nå også utgjør innholdet i definisjonen Ropstadig.

6 Stor stein

For høyt volum igjen, dynamikken drukner og jeg mener låta til og med vrenger enkelte ganger(?). Når det er sagt: nydelig tung, dramatisk instrumentering og lyd. Vokalen ligger litt tilbake, men det er fint. Skarpe S’er. Men teksten er der! Fy fasan hvor det spiller på hjertestrengene.

7 Større enn det

Ropstadtekst, men snodig miks: piano i venstre og gitar/trommer i høyre. Og så den himla (skarp)tromma da! Vokalen står fint; S’ene betydelig dempet. En av de beste tekstene på plata: «Selv om det blåser, selv om himmelen faller ned. Det spiller ingen rolle. Selv når vi heilt blaaaakke! For vi er større enn det.» -Elsk! Men dessverre ødelegger miksen noe for sangen.

8 Før satt vi oppe helt til morgenen

Småpsykedelisk instrumentering og lydbilde, kult det, men fortsatt den himla tromma! Pluss for koring og godt mikset vokal. «Sløv av all den støyen, får ikke puste» – dessverre god oppsummering av litt for mange av låtene som oppleves ujevnt miksa, ei irriterende tromme som hamrer i hjel alle gode intensjoner og endringer i romklang og miks på vokal som kommer og går fra låt til låt, for ikke å glemme sibilansen.

9 Det mekaniske hjertet

Helakustisk, kun piano og vokal. Kjekt å høre det dure og riste i trommesett av dype noter. Himla fint! Noe framtredende s’er som dessverre assosieres til slurv i miks og produksjon som igjen, dessverre, tar noe av gleden da jeg vet hvor mye bedre det kunne låte.

10 Den eneste

Ropstad på sitt beste tekstmessig! Skarptromma er kuttet ut de første 1:43 – topp! (Og så nedtur når den kommer inn..) Elgitaren kler låte så innmari. Kjempeartig med havreferansene.

 

Dernest videre til

Alt som har hendt (2017)

1 Vend om

Helakustisk instrumental som makter å være nær, var, sår og følelsesladet. Hører vi regn i bakgrunnen? (Ja, det gjør vi.) Kjempefint. Blir glad av denne tristessen!

2 Baby er du våken

Regnet blir med inn begynnelsen av denne låta, men høres nå mer ut som spraking/støy til det plutselig forsvinner ved ett minutts merket. Ropstadig tekst; vi blir servert en lengsel og dragning til ei av damene som ei gang stod på elsk. Dette er «Hva om det ikke er sånn som du tror det er» om igjen, bare med betydelig mer rockete instrumentering og lydbilde. Og det gjør absolutt ingenting for Ropstad bruker stemmen for alt den er verdt! Meget sterk åpningslåt!

3 Ta med meg

Kul beat, men vær så snill med den skarptromma.. Ropstadig tekst med en kjempefin vri at den nå synges mot et barn og ikke død kompis eller tapt kjærlighet. Fin instrumentering (bortsett fra skarptromma) og god miks – her er dynamikk. Farskjærligheten er veldig gjenkjenbar.

4 Det store blå

Wow! Her er alt i instrumenteringa; akustisk gitar, piano, elgitar med vreng og trommer (inkl skarptromme) som sitter perfekt sammen. Dypt og bredt lydbilde med vokalen plassert dønn i sentrum. Det er dynamikk i låta som passer perfekt til teksten – og for en tekst! Dette er Ropstad sånn jeg blei kjent med han i albumet fra 2013. Stor kjærlighet, dype følelser, artige ord og vendinger. Og så samtidig så vart og sårt. Mer melankolsk kan det nesten ikke bli? Men det blir ikke håpløst og jeg elsker det!

5 Svalene

Over til en akustisk og nedpå låt, men med tekst du hører Ropstad i. –«Men sannheten er den, at når du kommer frem så kommer jeg hjem.» -Det blir litt for mye mystikk i teksten til at jeg følger med hele veien inn, men det er kanskje for mye å forvente at alt skal være gjenkjenbart? Fiolinene halvveis inn; akk så fint!

6 Vi henter de om natta

Skjønner at Ropstad er sint og frustrert. Her klages på dobbeltmoral i typisk norsk befolkning og medfølelse for flyktninger. Kan ikke annet enn ha respekt for budskapet, som jeg også personlig kan stille meg bak, men får vi litt for mange historier på ett og samme album her? Jeg er forferdelig fan av album med en samling låter som har tydelig rød tråd; jeg tar gjerne et politisk album fra Ropstad, men denne låta skiller seg litt for kraftig ut fra albumets hovedfortelling slik jeg hører den. Når låta først er her skulle jeg likt å høre det sinnet instrumenteringa og lydbildet formidler, også i vokalen. Musikken slår sangen i hjel og underbygger ikke budskapet i mine ører –slik det helt sikkert er ment.

7 Folk spør meg om deg

Her er det et rart filter på vokalen og en litt for modig beat og et litt for snålt lydbilde og bruk av instrumenter til at teksten finner fram til meg. Jeg er ikke i mot utvikling og eksperimentering, men dette gir litt for mange assossiasjoner til alt som ikke klaffet i «Det beste vi får til» til at låta når hjem hos meg.

8 Da du var mi for alltid

Her skjer det noe slitsomt med trommemiksen igjen og rockeinstrumenteringa kveler både vokal og tekst – som har for mange repetisjoner av samme strofelinjer. (-Når vi først har sett at hver eneste låt kan være en sjølvstendig historie og fortelling er det litt nedtur og høre pop’ens repetisjonsgnål finne veien inn til en av landets beste tekstforfattere?)

9 Alle lysene på Ullevi

Så sitter teksten, melodi og instrumentering igjen –fram til 1:20. Fra halvannet minutts merke stresser trommene låta litt for mye. Og vokalen er litt for spiss; det er for skarpe S’er, igjen en repetisjon av en av de største syndene fra 2015-albumet.

10 Sang til de rotløse

Så sitter plutselig trommene(!) og viser hvor vakkert det kan bli når det gjøres ordentlig. Fin instrumentering, deilig å avslutte albumet akustisk og lavmælt. Det er dessverre litt for mye klang på vokalen og igjen litt for skarpe s’er, men teksten er Ropstadig og jeg kjenner igjen følelsene og blir oppslukt av historien. Budskapet og låta spiller på noe i hjertet, det når inn, og er det ikke det som må være målet Erlend? Sånn som du spilte for oss på Vaktbua oktober 2015.

Disclaimer: all musikken er streamet fra iTunes. Muligens mastringa til 256kbps herjer for mye låtene? (Lydkilde: PC, digital ut til DAC og videre til hodetelefonforsterker og Beyerdynamic T90)

Likevel: løp og kjøp! Men kanskje LPen framfor den digitale varianten? Eller sett deg litt unna høyttalerne eller finn fram noen hodetelefoner som ikke analyserer alt for brutalt. For det er mange flotte tekster her, og «Det store blå» er verdt hele albumprisen!

(Alle landets aviser ser ut til å gi albumet toppkarakter og er du interessert i dyptgående anmelding fra folk som virker å kunne musikk, besøk The Wilhelmsens.)