Lag budsjett for et liv i sus og dus

Drømmer du om et liv i sus og dus?

Gleder du deg til å bli pensjonist? Til å slippe å jobbe, til å leve ut drømmene dine? Dessertgenerasjonen er antagelig den siste generasjonen som fullt ut får oppleve det, så om du ikke var mellom 18 og 25 år i 1968, må du nok som meg belage deg på å jobbe til du er minst 70 år.  I hvert fall før du kan lene deg tilbake for å ta ut den velfortjente og forjettede pensjonen. Hvis vi da noengang kommer til å tenke å slik igjen: at det offentlige sorgløst skal forsørge oss de siste 20-30 årene av livet. -For å sitere enn meget klokere mann enn meg selv, Frank Aarebrot: “Utslaga er allereie vanvitige. Det er ufatteleg at mine studentar har ein halv million i studielån når høgare utdanning er gratis. Og det er ganske ufatteleg korleis min eigen generasjon syter og klagar. Vi vart fødd inn i velstandsauke, de vart fødd inn i økonomisk krise. Det er vi som er dessertgenerasjonen og vi er i ferd med å trekkje opp stigen bak oss.” (Riktig nok i en appell om stemmerett, men jeg tror jeg ville hatt han med meg her også.) Det er høl i huet å tenke seg at det offentlige skulle forvalte pensjonen av oss alle, slik den har gjort for barna av etterkrigstiden, i det vi eldes, slik vi nå gjør. Haikjeften er for stor; inntektene ser ikke ut til å holde tritt med utgiftene.

Så til deg som er relativt ung og frisk nok til å jobbe, du sparer vel til dine gamle dager?

Tar vi utgangspunkt i gjennomsnittslønn for alle arbeidstakere i Norge i 2017 og minimum innskudd fra arbeidsgiver mot pensjon, bør hver enkelt av oss spare minst 2200 kroner i måneden. Skal vi tro på DNBs søylediagram ser det ut til at vi bør spare enda noe mer, og at tidlig sparing er et must. I tillegg underkommuniserer bankene ofte fordelene ved å prioritere nedbetaling av gjeld, selv om en kombinasjon av sparing og nedbetaling gjerne vil lønne seg, spesielt om du har grei likviditet og tåler litt risiko.

Gjennomsnittelig gjeld i en norsk kjernefamilie (4 personer) var i 2015 2,4 millioner. Bankene er pålågt å ta høyde for at vi som lånetakere skal tåle en renteoppgang på 5%. Skulle renta på et nytt lån på 2,4 millioner gå fra 2,6% til 7,6% ville månedskostnaden stige med ca 7000 kroner. Da begynner det kanskje å bli vanskelig å spare så mye til pensjonen? Kanskje til og med ferieturen ryker et par år og kanskje vi til og med skulle ønske vi ikke hadde hatt så lang avdragsfrihet?

Har vi en gjennomsnittelig lønn i en gjennomsnittelig familie med et gjennomstnittelig boliglån og gjennomsnittelig forbruk er det antagelig lurt å gjøre et forsøk på å planlegge økonomien. Både på kort- og lengre sikt, spesielt hvis målet er å rekke en ferie eller to på veien mot innfrielse av gjeld og oppsparing av “pensjon”. Så selv om det kan være en slitsom affære og et nerdete foretagende vil jeg, på linje med omtrent alt som kan krype og gå av forbrukøkonomer, anbefale å sette opp budsjett. Om det skjer via økonomimodulen i nettbanken, penn og papir eller egne budsjettprogrammer (som Spiir) eller egne budsjettfilosofier (som YNAB).

Og så er det kanskje ikke sånn at vi må forbruke så mye som mulig hele veien til 100 (år)? Kanskje det er helt alright å vise noe av den aktsomheten våre besteforeldre og deres foreldre kjente på. Vi som ikke bygde landet. Kanskje det til og med ville kunne bidra til å gjøre verden bittelittegranne bedre.

Skrevet av

André Berg

André skriver om teknologi, digitalisering, samfunn og politikk.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.