Fra et forbrukerperspektiv er bank dørgende kjedelig. Som forbruker og kunde jubler jeg ikke av begeistring av tanken på verken lån eller betalingsmidler. Som forbruker er jeg opptatt av om jeg kan få kjøpe boligen jeg har lyst på og at jeg får betalt for dagligvarene familien trenger og for øvrig at jeg enkelt og greitt kan få betalt mine regninger samtidig som jeg setter av en slant for framtida. For å klare alle disse tingene har jeg vært avhengig av produkter bankene har tilbudt.
Gjennom EUs betalingsdirektiv PSD2 må bankene åpne opp sin infrastruktur for andre aktører. Vil det gjøre banktjenester mer spennende? Enda viktigere: hvem kan best hjelpe meg med tanke på gi hver krone betydning? Er det bank eller FinTech som er den beste rådgiveren, eller den beste personlige treneren, for min privatøkonomi?
Første paradoks
Det heter seg at Norge er langt framme når det gjelder teknologi. Dette har inkludert norske banker som var tidlig ute med å tilby digitale løsninger. Betalingskortet og nettbanken, og nå også mobilbanken og Vipps har utvilsomt gjort betaling stadig enklere. Men det er fremdeles den tradisjonelle tilnærminga som ligger til grunn: kort og godt at penger skal skifte hender. Her er det norske bankvesenet utrolig effektivt og det vises også ved at bemanningen i banker har gått ned med 22 000 sysselsatte (-32%) fra 1987-1988 til 2017. Dette samtidig som bruttoprodukt har gått opp med henimot 325%. (Kilde: Finans Norge).
Det har blitt enklere og raskere for oss kunder og fobrukere å la penger skifte hender oss i mellom, men hvilke andre fordeler eller effekter har vi fått av digitaliseringen i bankvesenet?
Flere tilbydere -og større tjenestetilbud?
Gjennom EUs betalingsdirektiv PSD2 må bankene åpne opp sin infrastruktur for andre aktører. Bankene har lenge fremstått som det eneste reelle alternativet for å få utført en del tjenester, men nå må de åpne for at andre parter (gjerne omtalt som FinTech) skal få tilgang til såvel kontoopplysninger som betalinger. Vil disse nye aktørene makte å bringe noe nytt til bordet? Skal vi dømme etter investeringene som gjøres så er det noen som har troa:
Det siste året har det blitt investert mer enn 3 600 millioner kroner i FinTech i de nordiske landene alene. Sverige har ledet an med et par store aktører først og fremst knyttet til betaling og finansiering med kjente navn som Klarna og iZettle. Det investeres friskt også i Danmark hvor det i tillegg til selskaper som setter en ny vri på betaling og finansiering i økende grad satses på forbrukervennlig rapportering av kundenes forbruk som hos Pleo, Lunar Way og Spiir. I dette selskapet er Norge foreløpig en sinke, men Aprila Bank som satser mot SMB-markedet kan trekkes fram som en ny aktør som forsøker adressere et gammelt problem: det er omstendelig å være en liten bedrift i møte med tradisjonelt norsk bankvesen.
Der hvor landgrensene i stor grad rammet inn bankvirksomhet før i tida, vil vi i stadig økende grad se at spesielt betaling og behandling av finansiell informasjon blir gjenstand for internasjonal konkurranse. Engelske Revolut tilbyr blant annet billig og rask betaling på tvers av landegrenser i tillegg til et betalingskort med ingen eller lave gebyrer ved bruk i utlandet. -Og selvfølgelig kan nordmenn bli kunder.
Felles for flere av disse relativt små og nisjerettede FinTech selskapene er at de vokser raskt, og ved å fokusere på å bli veldig gode på én ting kan de sørge for omveltning i markedet. Men det er ikke bare små, ny aktører som ønsker en plass ved de voksnes bord, Apple Pay og Google Pay har spredd seg over hele verden, også i lille Norge.
Det betyr valgfrihet for deg og meg. Og etterlengtet konkurranse til bankene.
Hvordan agerer så bankene?
Vi har foreløpig to leire: de som aktivt ser ut til å delta på FinTech-scenen, og de som baserer seg på å dilte etter. Begge strategiene er forsåvidt kurante. Det er ikke nødvendigvis å forvente at de små lokale sparebankene makter å løpe i tet. Men det er et paradoks at mange av våre små banker inngikk partnerskap med Vipps og på den måten effektivt har stengt seg ute fra å tilby sine kunder tilgang til nye løsninger, nå i første omgang Apple Pay og Google Pay. Samtidig må småbankene se på at stadig mer av betalingene beveger seg fra egen nett- og mobilbank til nettopp Vipps. Når Vipps så i neste omgang tar en posisjon som kontoaggregør etter at kravene i PSD2 blir innfelt i lov også i Norge, hvor stort behov har vi da for den enkelte banks apper? Og når vi ikke lengre trenger besøke verken nett- eller mobilbank og betalingene skjer via mobiltelefonen eller klokka, hva slags forhold har vi da igjen til banken?
Bankene, og kanskje spesielt mindre sparebanker, har tradisjonelt vært som institusjoner å regne. Men har det kanskje først og fremst bakgrunn i at vi faktisk fysisk måtte møte opp i banken dersom vi skulle sette inn penger, gjøre en betaling eller be om et lån? Jeg mener det er å lese ut fra Finans Norges dagligbankundersøkelse at det allerede i 2016 (siste år undersøkelsen har blitt gjennomført) var tydelig at de fleste av oss i stadig mindre grad føler behov for eller faktisk må møte fysisk i banken for å få utført banktjenester. Når banktjenester nå ikke lengre er forbeholdt banker, hvor lenge vil da tradisjonelle banker bestå? Spesielt hvis de i tillegg ikke tilbyr produkter og tjenester som konkurrentene gjør? Eller er bankenes største fortrinn at de fremdeles har personbasert tillit og fysisk nærhet?
De store bankene som blant annet DNB, Nordea og Danske Bank er alle tydelige FinTech-spillere. De samarbeider med og gjør oppkjøp av selskaper samtidig som de på egne ben utvikler nye apper – og derunder forretningsmodeller – for å møte en ny virkelighet, og ny konkurranse. (DNB skiller seg i dette selskapet negativt ut med å havne i samme båt som småbankene når det gjelder Vipps og forholdet til andre betalingsaktører som Apple og Google.) Sbanken, Sparebanken Vest og Sparebanken Møre og Romsdal viser alle hver for seg at de er tydelig opptatt av et marked som er i endring, samtidig som de sammen har sagt at de vil tilby kontointegrasjon bankene i mellom før PSD2 er en realitet.
Banken er ikke viktig. Du er
Jeg har hatt mye fokus på bankene over, men de er strengt tatt ikke viktig. Du er. Det er din (og min) økonomi som burde ha primærfokus for oss som forbrukere. Mange av oss er opptatt av å ville leve bærekraftig og økonomisk forsvarlig. Vi vil utrette et stykke meningsfylt arbeid, delta på den sosiale arena, ha tid til familie og venner samtidig som vi tar på jorda og naturen.
Det betyr kort og godt at vi må gi hver krone betydning.
I forhold til banktjenester kan det bety to ting slik jeg ser det
1) vi bør ikke betale mer for ett produkt eller en tjeneste enn den laveste prisen markedet tilbyr for en funksjon og tjeneste som vi kan være fornøyd med
2) den eller de aktørene som har innblikk i min økonomi og mitt forbruk bør aktivt kunne rådgi meg i forhold til at hver krone har betydning i forhold til mitt ønske om å leve økonomisk forsvarlig og bærekraftig i et fremtidsperspektiv
Er du som meg ønsker du å få mest mulig igjen for penga. -Når rådga banken deg sist i forhold til det? Og hvilke nye eller gamle tjenester der ute er best i stand til å påta seg oppgaven med å være en personlig trener for din og min privatøkonomi?
Slik jeg ser det er proaktiv rådgivning den virkelige nybrotsarenaen, om det nå enn skjer via menneske- eller robotrådgiver. Og her finnes det muligheter som aldri før har fantes ved hjelp av store data og kunstig intelligens. Alt det andre, (folke)finansiering og nye betalingsmåter, er tross alt bare enda en måte å dresse opp keiseren i nye klær på.