Kjært barn, mange navn.
Det skal visstnok være sunt å skrive. Kanskje til og med spesielt sunt å skrive dagbok. Jeg tror det har noe med hele prosessen å gjøre. Det å sette seg ned med bare seg selv, ens egne tanker og et blankt avsnitt -det er noe nærmest ærbødig ved det. En respekt overfor seg selv og det faktum at det du skriver, om enn privat, kanskje én dag vil bli lest av noen andre. Det gir ordene liv. Og betydning. Kanskje er det det nærmeste mange av oss kommer et ettermæle. Og om det ikke gir oss evig liv så kanskje ordene vil la kommende generasjoner kunne bli kjent med oss. Vi som da er forsvunnet. Det er en ganske mektig ting.
En dagbok lar deg også reise i tid mens du fremdeles er i live. Du kan legge igjen beskjeder til ditt fremtidige selv. Og når du når ditt fremtidige selv ligger det kanskje en påminnelse fra fortida det kan være verdt å få med seg. I tillegg til at du antageligvis vil lure på hva ditt ti, tyve, tredve år yngre selv egentlig dreiv på med. Det kan sette her og nuet i perspektiv.
Det skal fryktelig lite til å starte dagboka. Ti-femten minutter de dagene du setter deg ned. Et enkelt notatprogram, en dedikert dagbok app eller den gode, gamle pennen og blokka. -Og hva du skal skrive om? Det vet bare du.
God skriving!