Organisten

Jeg fikk låne “Organisten” (skrevet av Erlend Loe og Petter Amundsen) av Anne da ho jobba her før påske. Jeg begynte såvidt på den omtrent samme dag, men falt litt ut da de begynte å dissikere ord og navn opp i tall og begynte å tegne geometriske figurer i Shakespeares førstefolio tilsynelatende på måfå.

Jeg tok den opp igjen i går kveld delvis drevet av dårlig samvittighet for at jeg allerede har hatt den så lenge som jeg har. Jeg skumleser og prøver fortsatt å fortrenge geometrien, matematikken og kryptografien, men når boka nå er mer konkret på konspirasjonsteorier som inkluderer storheter som Frimurer Ordenen, Tempelridderne, Rosenkreutzere og ikke minst Oak Island blei jeg (endelig) hekta!

Nå skulle jeg bare ønske at jeg hadde mer tid sånn at kunne ha lest meg opp på overnevnte og personligheter som Francis Bacon, James I og Ben Jonson m.fl.

Det er selvsagt en mulighet at godeste Petter Amundsen (og Erlend Loe) valgte å ri på en populær bølge i kjølevannet av Da Vinci koden o.l., men muligheten for at denne organisten fra Norge skal ha løst en 400 år gammel kode baket inn i Shakespeares førstefolio er spennende nok i seg selv. Se for deg en (eller muligens flere) glupinger som lager et intrikat kodesystem som involverer bruk av kryptografi, geometri, matematikk, flere språk (tysk, engelsk, gresk, latin, fransk, italiensk) som de skjuler i et av tidenes mest annerkjente litteraturverk som da tilsynelatende ikke er skrevet av Shakespeare, men i det store og det hele laget for å skjule et eller annet annet.

Det er ingenting som en god konspirasjon! Jeg får sette meg ut i solveggen å fortsette lesinga..

Tegneserier og bøker

Jeg var stor fan av Don Rosa da vi på 90-tallet fikk flere strålende Donald historier fra hans penn, for ikke å glemme den eminente fortellingen om “Onkel Skrues Liv og Levnet”. Fra årtusenskiftet har det kommet stadig færre og færre historier fra han, mens jeg hele tiden har håpet på et nytt gjennombrudd. Jeg sjekket i dag redd for å ha gått glipp av nye fortellinger, men siste historie er fra 2006 -og den har jeg. Sigvart Grøsfjeld jr. forteller at Don Rosa sliter med øyelidelser og jeg aner konturene av at alderdomm og sjukdom kanskje snart dermed blokkerer for tidenes så langt største Donaldforteller (ingen kan måle seg med hans tegninger og historietro historier!). Jeg ønsker god bedring og lykke til og håper at det enda kan komme et nytt eventyr fra min o’store Donald tegner.

En annen mann jeg har lest litt av er nå avdøde Robert Jordan. Hans WoT er legendarisk lang(dryg) og jeg har lest alle til nå elleve utkomne bøker. Siste bok, Memory of Light, blei aldri gjort ferdig av Jordans hånd, men nå meldes det at kona hans og utgiveren har funnet en forfatter i Brandon Sanderson til å gjøre ferdig boka som skal konkludere eventyrene til Rand & Co. I totusenogni kan jeg da forhåpentligvis lese siste kapittel til de 9353 sidene jeg har lest så langt.

Lizz Wright

Lizz Wright står for skivene som pt holder på å slite ut CD-spilleren min.

Dreaming Wide Awake” er sann balsam og jeg spiller den hver kveld i en mørk og tom stue før jeg kryper til køys. Åpningssporet “A Taste of Honey” med sine lavmælte gitarer og trommer drar med vokalen til Lizz meg forsiktig med inn i en våken drømmetilstand allerede fra start. I “Hit the Ground” går toner og takt opp litt for at jeg ikke skal sovne ved reisas start samtidig som Lizz fremdeles holder stemmen behaglig slepende. “Old Man” drar på med instrumenter, tempo og volum, mens “Wake up, little sparrow” ville sendt meg gråtende til sengs dersom jeg lot den avslutte kvelden.. Tittelsporet “Dreaming Wide Awake” er derimot en av de siste låtene før Lizz takker for seg og er nærmest himmelsk; “Dreaming Wide Awake” -kan du tenke deg noe bedre?

Jeg kjøpte både “Salt” og “The Orchard” i dag; skulle ikke tro det var samme dama på “Salt”, og jeg kunne lykkelig konstantere at ho ikke gikk tilbake til start med “The Orchard”, men derimot fortsatte den gode lyden fra “Dreaming Wide Awake”.

The Orchard” er adskillig mer livat, oppjazza, groovy og R&B/soul prega enn forgjengeren, men ho har likevel klart å beholde det varme, slepende og tidvis dype preget i stemmen jeg falt for i “Dreaming Wide Awake”. Hvor “Dreaming” forblir min siste skive for kvelden, blir “The Orchard” å finne i de små timene før.

Kanskje “Salt” kan finne en plass i bilen. Jeg får gi den en sjanse.

Tegneserier og bøker

Jeg var stor fan av Don Rosa da vi på 90-tallet fikk flere strålende Donald historier fra hans penn, for ikke å glemme den eminente fortellingen om “Onkel Skrues Liv og Levnet”. Fra årtusenskiftet har det kommet stadig færre og færre historier fra Don Rosa mens jeg trofast har ventet et nytt “gjennombrudd”.

Sigvart Grøsfjeld jr. forteller at Don Rosa sliter med øyelidelser og jeg aner konturene av at alderdomm og sjukdom kanskje snart dermed blokkerer for tidenes så langt største Donald forteller (ingen kan måle seg med hans tegninger og historiske historier!). Jeg ønsker god bedring og lykke til og håper at det enda kan komme et nytt eventyr fra min o’store Donald tegner.

En annen mann jeg har lest litt av er nå avdøde Robert Jordan. Hans WoT er legendarisk lang(dryg) og jeg har lest alle til nå elleve utkomne bøker. Siste bok, Memory of Light, blei aldri gjort ferdig av Jordans hånd, men nå meldes det at kona hans og utgiveren har funnet en forfatter i Brandon Sanderson til å gjøre ferdig boka som skal konkludere eventyrene til Rand & Co. I totusenogni kan jeg da forhåpentligvis lese siste kapittel til de 9353 sidene jeg har lest så langt.

Bi-wiring

Så prøvde jeg meg på bi-wiring; AB2 og BA2.

Morten Harket med Lord var først ut, og som ventet ut fra første test likte jeg AB best -det beste fra to verdener. Den billige kabelen koblet til diskanten sørget for en “dypere” og rundere diskant uten de skarpe S’ene og tynne tonene. Bassen var presis og stram og Harkets stemme var rufsete og ru der den skulle. Da jeg byttet rundt til BA forsvant det mannlige og tidvis litt godslitne fra Harkets stemme, S’ene blei skarpe og en del av diskanten lente seg tilbake og blei puslete. Bassen var ikke lengre like distinkvert, men blei mer grøtete.

Mye av det samme gjaldt for Norah Jones med Sinkin’ Soon; med AB kom den litt mørke jazzstemmen smygende mot meg og forførte meg aldri så lite. Et raskt bytte til BA og jeg klarte plutselig ikke bestemme meg! Stemmen hørte ikke lengre hjemme i en mørk krok i en røykfullt jazzbule, men stod i mot meg som fra en sangerinne fremst på scenegulvet. -Jeg vet ikke hvor Norah først og fremst opptrer, bak i den røykfullte jazzbula eller på en lys og trivelig scene, men her likte jeg BA best -til tross for at jeg ikke lengre kunne skille basstonene fra hverandre (men på denne låta var den likevel heller ikke en “grøt” som i Lord).

Tredje artist ut var Eva Cassidy med People Get Ready. BA plasserte nærmest Eva i fanget på meg og gav slettes ikke et dårlig resultat, men da jeg koblet tilbake til AB og Eva riktignok trakk seg noe tilbake på scenen forsvant likevel samtidig følelsen av at ho sang under et blikktak. Stemmen fikk definitivt mer karakter selv om ho den også blei mer avdempa; stemmen var litt mørkere, mer sår og lidenskapelig. Diskanten, spesielt avspeilet ved metallskivene trommisen slår på, var ikke like prangende og spinkle, og elgitarsoloen ca halvannet minutt inn i sangen overdøvde ikke kassegitaren i bakgrunnen. Da Eva så drr til med “people get ready” rett over 2 minutter inn i sangen reiste håra seg og jeg blei omsluttes som av varmt vann. Herlig!

AB2 slår BA2 samlet sett på disse tre sangene. Jeg har bestemt meg for å kjøre denne komboen en stund for å se om den begynner å tære på meg, eller om den glir glatt under huden for å virke som balsam for sjelen. -Før jeg ryddet opp etter testen måtte jeg likevel prøve AB1 vs AB2 på Lord av Morten Harket; AB2 er mer åpen, har mer rom og mer definisjon, men tilfører samtidig noe av det litt harde og frampå i diskanten som høyttalerkabel B gjør (i diskanten). Vurderingen står likevel – jeg kjører AB2 en stund, så får vi heller snakkes om litt.

Oppfølging lyd

Jeg hadde tenkt å teste bi-wiring i tillegg til “A1 vs B2” testen jeg kjørte i går, men lot det være fordi det rett og slett blei for seint, men det er fremdeles et punkt jeg er interessert i å teste.

Jeg kom over et spørsmål på hjemmekino.no om frekvensdeling for diskant, mellomtone og bass hvor dette blei angitt til å være 15-150Hz for bassen, 150-3000Hz for mellomtona og 3k+ for diskanten. Dette bør være interessant også for 2-veis systemer som det jeg har. Jeg ser for meg en test av BA2, BA1, AB2 og AB1 hvor jeg selvfølgelig er spent på utfallet av BA2 vs AB2 (hvor første bokstav referer til diskant og andre bokstav til mellomtone/bass på høyttalernes delefilter).

En annen, og mindre omstendelig test er selve signalkilden. Jeg har p.t. ikke tilgang til det optimale avspillingsutstyr som (selvsagt?) burde vært en (SA-)CD-spiller, men samtidig tilhører jeg skolen som mener at digitalt avspillingsutstyr i våre dager burde duge (CD-spilleren er selvsagt også digital, men (som regel) med en “kvalitets” digital til analog konverter); jeg har tross alt samlingen tilgjengelig som Apple Lossless på en mediaserver (event. iPod). Ved bruk av en datamaskin (MacBook i mitt tilfelle) ser jeg potensielt (eller hvertfall teoritisk) nytten av å bruke den digitale utgangen for å gå veien om en (ekstern) DAC kontra å stole på Apples/Intels valg av lydkretser. Det er imidlertidig ikke aktuelt p.t. Testen vil i så måte være i1, i2, M1, M2, C1 og C2 hvor tallene beholder sin referanse og i = iPod, M = MacBook og C = Discman (-jeg må bare finne den gode gamle). (i1 og i2 er forsåvidt allerede testet, men jeg kunne kanskje utfordre meg selv til å inkludere dem igjen i en blindtest?)

Til slutt har vi selvsagt “lossy” komprimering vs “lossless” komprimering vs original formatet, CDen. Jeg har allerede skrevet om dette, men ikke i et “test format”. Jeg ser for meg at den kommer -og jeg ser videre for meg at jeg innen mitt besøk hos den audiofile Hadland på Ramsland/Lindesnes skal lage meg en CD med original spor, taps- og tapsfri komprimerte spor av samme sang/sanger.

(En referanse for all test burde kanskje vært et sett med hodetelefoner?)

Test av høyttaler- og signalkabler

Jeg har nettopp brukt en god time på å høre på Lord av Morten Harket (Wild Seed) om igjen og om igjen i det jeg har plugga om kabler i et forsøk på å høre (og beskrive) eventuelle forskjeller i lydkvalitet(?).

Testoppsett: NAD C720BEE, B&W DM685 og iPod 5G med musikken kodet med Apple Lossless.

  • Høyttalerkabler: et par umerka kabler “A” og et par merkekabler “B”
  • Signalkabler: en stykk umerka kabel “1” og en stykk merkekabel “2”

Hovedoppsettet var A1 mot B2 og det var klart og tydelig en forskjell som var spesielt merkbart øverst og nederst i frekvensområdet, mens også midtpartiet skilte seg ut. A1 representerer kabler du typisk finner på et hvert loft, mens B2 er det du på det sterkeste blir oppfordret til å kjøpe i hifibutikken.

A1 var direkte og bardus med et forholdsvis smalt lydbilde, avdempet i toppen og ensformig, nesten grumsete i bunn. B2 var åpen, tilsynelatende noe tilbakelendt, presis i bunn, men noe hard og smal i toppen. B2 avslørte også detaljer i sanger av Eva Cassidy, Norah Jones og Lisa Ekdahl som jeg ikke hørte (like godt) med A1. Etter å ha byttet fram og tilbake i en time var helt klart kombinasjonen “dyre” kabler den jeg likte best, spesielt med det åpne lydbildet, den presise og klare bassen og et midtparti med piano, gitar og vokal som lekte rundt ørene. Diskantpartiet trekker dog noe ned med sin skarpe og til tider tynne gjengivelse.

A2 var den første avvikende kombinasjonen jeg prøvde, men den avslørte ikke merkbare forskjeller fra A1. Tilbake til B2 og jeg kunne igjen høre tydelige forskjeller. Prøvde så B1 og hørte igjen forskjeller, da i retning beskrivelsen av A1 gitt over.

Konklusjonen i denne uhøytidelige testen er at kabler kan ha betydning. Deretter ser det ut til at dersom høyttalerkablene er av “tvilsom” kvalitet vil du merke minimale fordeler ved å bruke en dyrere signalkabel. Er høyttalerkablene derimot av god kvalitet har også signalkabelen betydning for resulatet.

I mitt tilfelle kommer jeg for det meste til å bruke B2 i musikk sammenheng for så åpent og luftig lydbilde som mulig, mens B1 vil bli brukt til film for å ivareta rumling i bassen og samtidig runde av diskantområdet.

Kjentmann? -på tur rundt Donevann

Jeg hadde hørt at en tur rundt Donevann skulle være fint. Så i går pakket jeg sekken og la avsted. Jeg er selvsagt ikke kjent i Søgne ennå, men forhørte meg med Midt-Agder Friluftsråds kart og var rimelig trygg på hvor jeg kunne sette fra meg bilen osv. Men, og dette har jeg merket meg med flere anledninger allerede, Søgne Kommune er ikke all verdens flink til å merke områder, stier, parkering eller noe som helst for den offentlige allmenhet. Det er flust med “privat vei”, “privat parkering”, bommer og all verdens andre ting som peker på det motsatte, at privatråderetten, selv i “utmark” og kystsoner er rimelig sterk.

Vel, jeg fant meg som sagt parkering på et område jeg bare kunne anta var for allmenheten, selv om sådan ikke var gitt tegn om, med unntak av et par skilt som sa “camping forbudt”. -Greitt det, jeg skulle jo ikke akkurat sove der.

Fortsett å lese «Kjentmann? -på tur rundt Donevann»

Fur

Det er godt med de dagene jeg bare gjør ting for (å “godte”) meg selv. (Og det trenger ikke være aleine. Men det kan være det.) Det er godt å tenke på at nå skriver jeg bare fordi jeg har lyst til det. (Ikke for at andre må lese det. Eller like det. Men for at det føles godt bare å skrive.) Det er godt med de dagene jeg løfter opp kameraet bare fordi jeg har lyst til det. (Og ikke nødvendigvis må ta bilder. Eller at de trenger å bli fine. Eller perfekte. Eller noe annet.) Det er godt med de dagene jeg faktisk blir fornøyd med et bilde. (Og ikke føler at andre må like det for at jeg skal fortsette å like det.) Det er godt med de dagene jeg lar musikk glede meg. (Det skjer for sjeldent om dagen.) Det er godt med de dagene Amalie smiler. Og de dagene Marianne smiler. (Det skjer heldigvis ikke for sjeldent.) Det er godt med de dagene jeg ser en film som gjør inntrykk. (Det gjorde jeg i dag.)