Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

Plusstid

Hva gjør du når du plutselig sitter med tid mellom henda som du ikke hadde regnet med?

Jeg opplever at det skjer relativt sjeldent om dagen, og jeg har lurt på om det muligens kretser et lite sort hull i bane rundt meg selv, men så er det vel gjerne sånn at overskuddstid ikke nødvendigvis kommer av seg selv, men at den må søkes aktivt?

Her om dagen hadde jeg noen overtidstimer til gode som kunne veksles inn i avspasering, og det er (nesten) ingenting som er så vidunderlig fantastisk som plusstid. Det er som en privat liten tidsmaskin hvor «må», «burde», «skulle» og tilsvarende stygge småord ikke lengre eksisterer. Det er som om verden settes på pause.

Plusstid. Gratistid. Tilleggstid. Overskuddstid. Nulltid. -Kjært barn kunne hatt mange navn. Hva kaller du de timene du plustelig får i fanget som timeplanen din ikke varslet deg om på forhånd? (en avtale som blei avlyst, avspasering tatt på sparket osv) Og hva gjør du med den?

Tenk om arbeidsgiver var pålagt å dele ut en håndfull eller to med ekstra feriedager i løpet av året sånn helt overraskende? Sykefravær og depresjoner hadde antagelig blitt vesentlig redusert. Tenk på bivirkningene av et friskere folk..

Hjelpes.

Meninga med livet?

Meninga med livet er ikke 42.

Filosofer til alle tider, fra de gamle grekerne til dagens ungdom stiller seg dette spørsmålet, og vi er mange som gir våre svar på det.

Thor Heyerdahl, for å nevne en nogenlunde moderne nordmann, trodde i begynnelsen av tyveåra at “meninga med livet” var å finne på en øde Stillehavs ø. I Edens hage så å si, for det var det han trodde han ville finne. -Han (og Liv) holdt ut ett år. Men “meninga med livet” var etter oppholdet på Fatuhiva ikke lenger forbundet med hvor de bodde, hvor lite eller mye materialistik gods de eide, men drivkraften de bar i seg om å leve drømmen og å utrette sin livsoppgave (-hva nå enn den måtte være?)

Det høres flott ut!

“Vi som ikke bygde landet”

Grunnleggende for vårt samfunn er at det å bygge er bra; som essensen av ansvarlighet og prektighet. Og til syvende og sist bygger vi i vår del av verden om vi personlig engasjerer oss og slår i en spiker eller ei. I våre dager bygger vi indirekte. Samfunnet vårt inrettet slik at flertallet av oss bidrar til et “felles beste” blant annet og først og fremst over skatteseddelen. Vi har mange gode idealer og etablerte velferdsordninger. Vi er “like for loven” og hver dag er en mulighetens dag slik som gode, gamle Amerika har vært et bilde på siden Columbus gikk i land der for 800 år siden.

Fortsett å lese “Vi som ikke bygde landet”

Hjernebarken

I dag har lukter, lys og lyder vekket minner av fordumstider.

Jeg har vandret gatelangs under fjerne himmelstrøk. Jeg har opplevd høstmorgenen, vårformiddagen, sommerdagen og vinternatta.

Jeg har forfulgt drømmer. Svevd høyt.

Jeg har levd meg inn i tider og steder jeg ikke kjenner. Parallelle virkeligheter.

Jeg har kjent på spenningen og gleden av å oppleve ting for første gang. Jeg var som barn igjen. Bekymringsløs.

Og nå?