Jazz og pop sommeren 2009

My One and Only Thrill er en avdempet jazzplate fra det som kommer til å bli en av århundrets største artister; Melody Gardot. Melody synger med en mesterlig stemme og en nerve vi ikke møter i mainstream musikken. Vi snakker myk fløyel som omsvøper deg. Sommernetter som hvisker deg i øret og høstregn iblandet tårer.

Fra et spennende nytt damebekjentskap til et annet; Begin to Hope med Regina Spektor var forfriskende alternativt. Ikke helt stemmeprakten til Melody Gardot her, men en lekende stemme med friske melodier og spennende arrangement.

Jeg tar en tur tilbake til jazzen og Bare Bones av Madeleine Peyroux. Jeg har kun hørt et par låter fra dette albumet, men klarte samtidig notere meg at det er de som mener dette er en av tidenes største (jazz)vokalister. Ikke helt Melody Gardot, selv om sammenlikningen mellom de to normalt vil gå den andre veien, men det sier seg selv at Bare Bones er verdt et stevnemøte.

Hva skal jeg så si om Leave Me In the Dark av Keri Noble? Det er filmkvalitet over denne stemmen. Ikke klassisk storhet som hos jazzdamene nevnt over, eller Lizz Wright og Ruthie Foster, men en grøssende god formidling av følelse likevel.

Til slutt må jeg inkludere en mann i det gode selskap; Jack Johnson med In Between Dreams. Dette er varm og avslappet “feel good” musikk. Det er for det meste lekende melodier, og de gangene tekstene trår dypere vann har du fremdeles lyst til å danse i flammene fra leirbålet. Musikk som gjør disse regntunge sommerdagene lettere.

Freshwater av Tom Kristensen

Freshwater av Tom Kristensen. Bilde fra bokkilden.noJeg har til nå lest svært lite bøker av norske forfattere. De jeg har vært gjennom, har ofte skuffet. Sånn er det. Norge er et lite land, og resten av verden er stor. Det skulle bare mangle at det finnes mye bra der ute, og at det kanskje er litt lengre mellom godbitene her hjemme.

“Freshwater” av Tom Kristensen var underholdene og ga meg det jeg var ute etter -en spenningsbok til å slappe av med. I tillegg anser jeg det som meget mulig at han føyer seg inn i rekken blant norske forfattere jeg kommer til å lese mer av.

Et stykke ut i boka gikk det opp for meg at jeg mest sannsynlig hadde hørt boka anmeldt på radioen, og at jeg kanskje litt ubevisst valgte nettopp denne i hylla. Men det er greit nok. Hvem vet, kanskje det at du leser dette nå en vakker dag får deg til å plukke opp boka. Noe du burde, da Tom Kristensen gjennom en krimbok klarer å sette et skråblikk på det politiske og økonomiske systemet som vi akter så høyt, samtidig som svindel og overgrep avdekkes i stadig stigende tempo.

Vent nå litt! -Er det kanskje to sider av samme sak?

Beste bokopplevelser -liste forhindret av Datatilsynet?

Topp 5 bøker:

  • «Good Omens» av Neil Gaiman og Terry Pratchett
  • «The Testament» av John Grisham
  • «A Walk to Remember» av Nicholas Sparks
  • «The Girl Who Loved Tom Gordon» av Stephen King
  • «The Hobbit» av J.R.R. Tolkien

Da jeg satt og skulle lage «Topp 5 beste bøker» lista tenkte jeg å ta turen innom Kristiansand Biblioteks e-Tjenester (link) for å sjekke lånehistorikken min der. Jeg tenkte det kunne friske opp i hva jeg faktisk har lest, og dermed kanskje minne meg på en kandidat jeg muligens kunne ha glemt/ikke komme på i farta.

Men det viste seg å ikke være mulig. Jeg sendte (selvsagt) en e-post til biblioteket for å fortelle dem at dette var en funksjon og et tilbud jeg svært gjerne skulle se tilgjengelig. Dette var svaret jeg fikk:

«Slike opplysninger får vi ikke lov til å samle på. Det er mulig på systemet, men Datatilsynet gir oss ikke lov.»

Jeg ble mildt sagt forundret og tok henvendelsen videre til Datatilsynet (link).

Datatilsynets svar: “Ved behandling av personopplysninger kreves etter personopplysningsloven et behandlingsgrunnlag. Dette kan enten være lovhjemmel, et samtykke fra den registrerte eller at behandlingen fremstår som nødvendig holdt opp mot nærmere angitte formål.

Utgangspunktet etter loven er at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Når boken er tilbakelevert er det i således som hovedregel ikke lenger nødvendig å lagre opplysninger om hvilke bøker man har lånt. Dersom det foreligger et samtykke fra den registrerte, altså låntaker, vil det imidlertid være adgang til å lagre slik lånehistorikk.”

Mon tro hvor mange «sensitive» registrere som lagrer på opplysninger knyttet til min person, selv etter behandlingen ikke lenger framstår som nødvendig. Eller for den saks skyld hvem som bestemmer hva og hvor lenge som er nødvendig. Jeg er overbevist om at dette er misbrukt på det groveste hos institusjoner som behandler viktigere informasjon enn hvilke bøker jeg har lest..

The Phenomenal Ruthie Foster

The Phenomenal Ruthie Foster. Plata heter det, og sannelig om jeg ikke er tilbøyelig til å være enig! Det er så mye lidenskap og følelse i stemmen at man med en gang skjønner at dette er ei dame som er født til å synge. Men samtidig; ved å lytte til de tidligere albumene skjønner man også at det fram til dette femte albumet har vært en modningsprosess. -Jeg liker resultatet!

Fortsett å lese The Phenomenal Ruthie Foster

Sleeping Satelite vekker minner

Jeg er på vei hjem fra flyplassen etter et par hektiske dager med jobb i Oslo. Bilradioen er innstilt på Radio Norge, jeg vil sjekke om de har en bedre profil enn Kanal24 hadde, og fordi mitt vanlige radiovalg Petre har Pyro på programmet. Det tar ikke lang tid før de har formidlet flere ganger at ”..vi spiller populærmusikk fra de fire siste tiår”.

Å få høre en låt man har hørt veldig mange ganger, men har glemt fullstendig bort i løpet av 10-15 år er en litt snodig opplevelse. De spiller Tasmin Archers – Sleeping Satelite, og jeg må smile fra øre til øre. Jeg vil si man har forskjellige typer favorittsanger, og denne var en favoritt for meg av en helt spesiell grunn. Fortsett å lese Sleeping Satelite vekker minner

Organisten

Jeg fikk låne “Organisten” (skrevet av Erlend Loe og Petter Amundsen) av Anne da ho jobba her før påske. Jeg begynte såvidt på den omtrent samme dag, men falt litt ut da de begynte å dissikere ord og navn opp i tall og begynte å tegne geometriske figurer i Shakespeares førstefolio tilsynelatende på måfå.

Jeg tok den opp igjen i går kveld delvis drevet av dårlig samvittighet for at jeg allerede har hatt den så lenge som jeg har. Jeg skumleser og prøver fortsatt å fortrenge geometrien, matematikken og kryptografien, men når boka nå er mer konkret på konspirasjonsteorier som inkluderer storheter som Frimurer Ordenen, Tempelridderne, Rosenkreutzere og ikke minst Oak Island blei jeg (endelig) hekta!

Nå skulle jeg bare ønske at jeg hadde mer tid sånn at kunne ha lest meg opp på overnevnte og personligheter som Francis Bacon, James I og Ben Jonson m.fl.

Det er selvsagt en mulighet at godeste Petter Amundsen (og Erlend Loe) valgte å ri på en populær bølge i kjølevannet av Da Vinci koden o.l., men muligheten for at denne organisten fra Norge skal ha løst en 400 år gammel kode baket inn i Shakespeares førstefolio er spennende nok i seg selv. Se for deg en (eller muligens flere) glupinger som lager et intrikat kodesystem som involverer bruk av kryptografi, geometri, matematikk, flere språk (tysk, engelsk, gresk, latin, fransk, italiensk) som de skjuler i et av tidenes mest annerkjente litteraturverk som da tilsynelatende ikke er skrevet av Shakespeare, men i det store og det hele laget for å skjule et eller annet annet.

Det er ingenting som en god konspirasjon! Jeg får sette meg ut i solveggen å fortsette lesinga..

Lizz Wright

Lizz Wright står for skivene som pt holder på å slite ut CD-spilleren min.

Dreaming Wide Awake” er sann balsam og jeg spiller den hver kveld i en mørk og tom stue før jeg kryper til køys. Åpningssporet “A Taste of Honey” med sine lavmælte gitarer og trommer drar med vokalen til Lizz meg forsiktig med inn i en våken drømmetilstand allerede fra start. I “Hit the Ground” går toner og takt opp litt for at jeg ikke skal sovne ved reisas start samtidig som Lizz fremdeles holder stemmen behaglig slepende. “Old Man” drar på med instrumenter, tempo og volum, mens “Wake up, little sparrow” ville sendt meg gråtende til sengs dersom jeg lot den avslutte kvelden.. Tittelsporet “Dreaming Wide Awake” er derimot en av de siste låtene før Lizz takker for seg og er nærmest himmelsk; “Dreaming Wide Awake” -kan du tenke deg noe bedre?

Jeg kjøpte både “Salt” og “The Orchard” i dag; skulle ikke tro det var samme dama på “Salt”, og jeg kunne lykkelig konstantere at ho ikke gikk tilbake til start med “The Orchard”, men derimot fortsatte den gode lyden fra “Dreaming Wide Awake”.

The Orchard” er adskillig mer livat, oppjazza, groovy og R&B/soul prega enn forgjengeren, men ho har likevel klart å beholde det varme, slepende og tidvis dype preget i stemmen jeg falt for i “Dreaming Wide Awake”. Hvor “Dreaming” forblir min siste skive for kvelden, blir “The Orchard” å finne i de små timene før.

Kanskje “Salt” kan finne en plass i bilen. Jeg får gi den en sjanse.