På vei vestover fra Kristiansand møtte jeg på en kar med en drabelig svær ryggsekk som stod å haika i rundkjøringa ved Samsen. Det var først ved andre øyekast at jeg bestemte meg for å plukke han opp. Det skulle jeg ikke gjort.
Bare tøyser. Det viste seg å være en kjekk kar og dette var hans historie:
Han hadde studert psykologi, men funnet ut at det ikke var noe særlig stas i lengden, derfor sluttet og ventet nå på at nytt semester skulle ta til. I mellomtida hadde han fått seg litt fritid mellom henda og tok seg nå en tur i verden. Karen var fra Montreal i Canada, glad i hiking og hadde hørt mye fint om Skandinavia, så derfor var han her. Dessuten kjente han en kar i Sverige.
Tidligere i år var han riktignok på New Zealand i to måneder, men nå var det altså Skandinavia i tre måneder.
Danmark fikk ti dager, og nå var det Norge som stod for tur. Han kom inn i landet via Sverige, hadde haika seg ned til Kristiansand, men første ordentlige stopp skulle først være i Stavanger. Der ville han til Preikestolen og deretter se det an, men til slutt ende opp i Tromsø. Målet var å haike hele veien. Han var litt skuffa når han forstod at vi ikke kjørte den gamle kystveien når vi tok oss fram, men skulle la det stå til lell..
Fra Tromsø skulle turen gå via Finland (fremdeles via haik) for så å avslutte i Malmö.
Ryggsekken var stor, men lett, klærne mørke, men ledige og på beina satt et par solide ankelhøye tursko. Han kjente overfladisk til geografien og strekninga han skulle forsere og ga inntrykk av å være en ressurssterk ung kar med beina planta på jorda. Jeg tror han fint klarer de tre månedene med tommelen i været som han har satt seg fore.
Nå har det gått en time siden jeg dumpa han i veikanten og jeg håper han har funnet seg en anna behjelplig sjel som har kunnet hjulpe han videre på sin ferd.
