Noe er råttent i betalingsmodellen til avisene

Har du også plutselig, nesten umerkelig, endt opp med en lang liste med abonnementer? Eller har du kanskje ikke helt oversikten over alle abonnementene som tikker og går? Da er du ikke aleine. I følge en undersøkelse gjort av Minna har nordiske forbrukere i snitt 8-12 abonnementer hver. Det må være en betydelig oppgang bare de siste 10 årene. Tidlig 2000-tall var det fremdeles stort sett strøm, internett, mobil, kanskje TV og kanskje papiravis man abonnerte på. -Her er det litt artig å merke seg at «abonnement» var brukt om tjenester som må betegnes som mer eller mindre nødvendig infrastruktur, det er gjerne ikke tilfelle for alt vi har av abonnement i dag. Hva skjedde?

Det er åpenbart lønnsomt med en abonnementsmodell; tjenesteleverandøren sikrer seg en forutsigbar inntekt, kanskje til og med en relativt høy andel passive kunder som jo vil si høyere fortjeneste pr. levert tjeneste/produkt. Dette siste har gjerne treningssenterne hatt den tvilsomme æren å få mye omtalte rundt: alle de av oss som rundt nyttårstider bestemmer oss for at i år skal jeg trene både fast og ofte. Men løftene vi til stadighet gir oss selv er de som oftest brytes, derav begrepet livsløgn hvor idealismen får brynt seg mot realismen.

Et abonnement kan absolutt være et attraktivt kjøps- og betalingsalternativ dersom du vurderer kostnaden å stå i forhold til leveransen, og det fordrer gjerne at leveransen er noe du jevnlig forbruker.

Så til puddingen i denne historien: avisene

Er det ikke litt fiffig å gi seg hen til fast ukentlig/månedlig/årlig betaling for å bli pådyttet målrettet annonsering, adferdssporing og analyse? Vi tror kanskje vi betaler kun med penger for å få tilgang til innhold produsert av avisene, mens vi i realiteten både betaler med kroner og med data om oss selv. -Vi blir passivt og mot bedre viten produktifisert. Hadde innholdet bare vært gratis tilgjengelig, gjerne bak innlogging, hadde det vært kjent landskap. Vi har jo siden Facebooks inntreden i verden til stadighet blitt påminnet paradigmet «hvis du ikke betaler for det, så er det du som er produktet.» Men å betale for å bli et produkt..?

Det er (for meg) fullstendig uaktuelt å abonnere på digitale avisabonnement av overnevnte grunner, men også fordi det heldigvis finnes aviser også i Norge som produserer eget og dermed ulikt og interessant innhold, hvilket igjen ville tilsi at jeg gjerne ikke ville nøye med meg ett abonnement. -Å betale 2-300 kroner i måneden for tre-fire aviser er jeg ikke villig til, spesielt ikke hensyntatt den reklame- og markedsrettede finansieringsmodellen hvor jeg som kunde blir produktifisert. Å betale to-tre kroner pr. artikkel jeg skulle ha lyst til å lese ville jeg derimot gjort glatt; uten behov for brukerkonto selvsagt. Si jeg kjøper tilgang til 10 artikler pr. dag året gjennom så ville det kunne gi en fin slant i kassa til mediehusene, samtidig som jeg ville slippe rimeligere fra det enn å holde tre-fire abonnement, samtidig som jeg fikk lest det jeg ville.

Avisene vil ha oss til å betale, det er rett og rimelig, men modellen bør legges om. Gi meg anledning til å betale pr. artikkel og ton samtidig ned bruken av informasjonskapsler og sporing til det aller nødvendigste; å ta i mot betalingen.

Jeg representerer nok ikke en gjennomsnittlig aviskonsument, men det er lite sannsynlig at jeg representerer en potensiell kundegruppe helt for meg selv. Og den ene forretningsmodellen trenger ikke slå ut den andre. Sånn som det står nå unnlater avisene å sikre seg inntekt de ellers kunne fått.

Aftenposten har i disse tider en kampanje som lokker med avisen i 5 uker for 5 kroner. Selsamme avis hadde en fin artikkel om alle app-abonnementene vi gjerne plutselig har samlet opp hvor journalisten uttalte: «Det er dumt å betale for tjenester man ikke bruker. Gratis prøveperioder har en lei tendens til å gli over i betalingsabonnement, og nærmest ubemerket trekke penger fra konto en gang i måneden eller året. Små beløp som samlet kan utgjøre hundrelapper i måneden.» -Eller som i tilfellet med Aftenposten, nesten kr 3.000 i året etter endt “prøveperiode”.

Synes du abonnementsmodellen til avisene er a-okay? Vi har vel strengt tatt bare to valg slik det står her og nu; enten abonnere eller la være. Er du likevel interessert i begrense spioneringa og analyseringa? Ta en titt på innlegget Når internett spionerer på deg. Er du lei av å forholde deg til masende reklamer, annonser og innpåsliten bruk av store skrifttyper og masende farger? Ta en titt på innlegget Hvorfor bruker ikke flere RSS?

Foto: Rishabh Sharma on Unsplash

Endring

I møte med endring og forandring finnes det to arketyper: de som motvillig lar seg tilpasse og de som aktivt deltar i prosessen. Det blir som i liknelsen om de to løperne. -Det var to løpere som begge daglig løp på stien mellom sine to respektive landsbyer. Stien var godt opptråkket og velkjent. En dag begge løperne var samlet i landsbyen lengst mot øst, forsvant både stien og landsbyen i vest. Løperen som holdt sin daglige rutine mest kjærkommen så med skepsis på den andre løperens iver etter å gjøre oppdagelser av nye stier og landsbyer, for var det i det hele tatt noen garanti for at så fantes? Og der hvor sistnevnte løp både raskt og langt og stadig gjorde seg nye opplevelser og nye oppdagelser gikk det seinere med han som holdt det kjente så høyt. Han fra landsbyen i øst tok seg med flid og dyd møysommelig fram i det nye terrenget, men da stiene som blei til fremdeles var nye og røffe krevde de fottøy han ikke var kjent med og helst ikke ville prøve. Det fikk heller ta den tida det krevde. Den aktive løperen fra vest gikk på snørra og fikk noen skrubbsår rett som det var, men i de langt fleste tilfellene kunne støvet børstes av og sårene leges. At han attpåtil fikk oppleve soloppgang og solnedgang fra landsbyene som var de nærmest ga han glede og lyst til å lære også nye løpere å finne mening utenfor den mest oppgåtte sti.

All ære til de som våger

-å gjøre ting på en annerledes måte.

Takk til virksomhetsledere, bedriftseiere og myndighetspersoner som våger å se at de ansette er ikke en ensartet masse. Takk til de som i praksis tilrettelegger for ansatte med ulik tilnærming til arbeidslivet, som lar ens ansatte få trene (og hvile) i arbeidstida og som tenker alternativt når det kommer til å belønne miljøvennlig transport til og fra arbeid. Takk til de som tilrettelegger for småbarnsforeldre og de som har omsorgstrengende personer i sin nærmeste krets. Takk til de som tar etikk, bærekraft, fjern- og nærmiljø og klima på alvor. Takk til alle de som ikke lar det å drive butikk gå på bekostning av verken den verdenen vi lever i, eller den verden vi bygger for våre etterkommere.

Takk til de kollegaer, venner, familiemedlemmer, kamerater og medmennesker som gjennom sitt virke og sitt levevis gjør at verden oppleves å ha framtidshåp.

Må dere få leve lenge i landet og må jeg få gå i deres fotspor.

Går det mot magrere tider?

SSB var 5. mars i år ute med SSB analyse 2019/10 og følgende prognose

For husholdninger med høy gjeldsgrad og presset betjeningsevne kan det bli magre tider.

Det etter å ha slått fast at låneveksten de siste seks årene overstiger prisveksten, og også at husholdningene låner en større andel av boligens verdi enn tidligere.

På den andre siden skal økte inntekter og reduserte rentekostnader ha styrket betjeningsevnen til mange av oss. Men hva da når Norges Bank allerede har økt styringsrenta med 0,50 prosentpoeng fra september 2018, og senest 10. mai stadfester at de fortsatt ser for at den skal opp (omtrent) 1,00 prosentpoeng til innen 2022?

Hvordan ville det sett ut for deg om renta gikk opp 1% i dag?

Litt enkelt estimert ville det tilsvare ca 500 kroner i måneden per million lån

Det er det ikke alle som er forberedt på, spesielt ikke yngre og småbarnsforeldre, ref SSBs analyse. Da er det viktig å følge med på egen økonomi, og Forbrukerrådet har et tips med på veien.

(For de som ikke kan få nok av statistikk og tallmateriale for øvrig kan SSBs konjunkturtendenser med økonomisk utsyn over året 2018 anbefales.)

Når tid og energi er de eneste begrensede ressurser

-og hjernen ditt fremste verktøy, da bør du forvalte disse med omhu. Noen av oss ser ut til å tro at tida er tøyelig og at energinivået kan opprettholdes konstant gjennom dagen. At vi kanskje til og med kan klare å forlenge dagen med 20% for å gjennomføre 20% mer. Men det funker ikke sånn. Vi har et gitt antall timer i døgnet, og energimengden er begrenset.

Universum er et selskap som de siste årene har gjennomført en spørreundersøkelse blant tusenvis av studenter for å kartlegge de mest attraktive arbeidsgiverne – og hva det er som gjør arbeidsgiveren attraktiv. I over ti år har «balanse mellom jobb og fritid» vært på toppen av ønskelisten. I 2018 oppgav 58 prosent av de spurte studentene dette som den viktigste faktoren når de skal velge arbeidsgiver.

Etter arbeid – hvile

Det er krevende med arbeid hvor man må fordype seg og konsentre seg over tid. Det er som med intervalltrening – du kan kjøre noen intensive økter, men så trenger du hvile og variasjon. Det kan virke som generasjon Y har skjønt eller sett at det er kontraproduktivt å kutte ned på fritid og avslapning når kalenderen og arbeidslista renner over.

Å kutte ut nedetid går utover overskudd, humør og helse. Det er superviktig å ha (nok) fri og frihet til å gjøre «ingenting». Vi trenger fritid til å fornye oss selv, det er viktig for slitne hjerner og for å fylle slunkne energilagre.

Den viktigste, og kanskje mest oversette kilden til fornyelse er søvn. Uten nok søvn blir det vanskeligere med problemløsning, vanskeligere å konsentrere seg og vanskeligere å ta gode beslutninger.

Fortsett å lese «Når tid og energi er de eneste begrensede ressurser»

Det moderne landeveisrøveriet – del to

Ny undersøkelse: Dette prioriterer de unge, rike og urbane bilkjøperne.*

Annonsen gjaldt en Hyundai Kona Electric med nypris fra kr 300.000. Kjøpt kontant (uten lån) er det likevel en kostnad i verdifall alene på kr 45.000 -det første året. I tillegg legger selvsagt forsikring, servicer og forbruk seg til kostnaden. Selv for en elbil snakker vi da om at du bruker ca 60.000  kroner på bilen før første året er omme. De to-tre påfølgende årene roer verditapet seg noe, men du ender fort på førtifemtusen i årlige kostnader. De tre første årene vil bilen statistisk ha tapt seg godt og vel 100.000 kroner.

Det er sjukt mye penger, selv for en «billigbil» som Kona.

Sett mot boligkjøp så er det jo slik at for hver tusenlapp du nedbetaler på boliglånet går en viss andel til å fri egenkapital samtidig som du kan ha en forventning om at boligen over tid vil stige i verdi. Og hva så med bilen? For hver tusenlapp du legger i kjøpssummen for en bil som Kona vil du se to-tre hundrelapper flakse av sted for aldri noen gang å vise seg igjen.

Hvilke andre kapitalvarer er det vi så villig kaster penger etter som bil? Svaret er enkelt: ingenting.

Nei, hvis du virkelig, virkelig trenger egen bil, vær smart å kjøpe noe skikkelig billig, type VW UP, Peugeot 108, Hyundai i10, Kia Picanto eller noe liknende (om du er heldig nok til å klare deg meg en slik bil). Har du likevel penger til overs, kvitt deg med annen gjeld eller invester eller doner til bekjempelse av sult, fattigdom, miljø- og klimautfordringer.

«Ny undersøkelse: De unge har for lengst innsett at penger ikke vokser på trær og at ansvarlig forbruk og bekjempelse av klimagassutslipp er det som må til –og de har dermed tatt tilbake verdier foreldre og besteforeldre av i dag ser ut til å ha glemt; nøkternhet, måtehold og solidaritet.»

*Annonsen og bilen er tilfeldig valgt, det finnes tilsvarende annonser for alt av bilmerker –og likevel få så rimelige som en Hyundai.

Det moderne landeveisrøveriet

De fleste av oss oppfatter oss selv som avhengige av bil (her begrunnet med at så mange av oss har bil). Bor du i en mindre by, eller litt utenfor de mest tettbebygde strøk, opplever du kanskje til og med at dere trenger to biler. -Spesielt hvis premisset er at dere er småbarnsforeldre som attpåtil er i jobb på hver deres kant. Men hvilket bilhold er det som lønner seg? Skal du eie, leie, abonnere på eller “låne” bil av naboen?

Jeg tar utgangspunkt i at vi i det følgende eksempelet vurderer en bil til kr 250 000 og at vi skal bruke den i (minimum) seks år. Det finnes plenty av “så mye koster bilen deg” artikler der ute og jeg låner summene til variable kostnader fra et av de eksemplene (hvor variablene er definert til kategoriene vedlikehold, drivstoff, dekk, service og reparasjoner samt bompenger). Med det som bakteppe prøver jeg identifisere forventet kostnad per år per “eieform” gitt 15 000 km kjørelengde.

Fortsett å lese «Det moderne landeveisrøveriet»

Drømmer du om et liv i sus og dus?

Gleder du deg til å bli pensjonist? Til å slippe å jobbe, til å leve ut drømmene dine? Dessertgenerasjonen er antagelig den siste generasjonen som fullt ut får oppleve det, så om du ikke var mellom 18 og 25 år i 1968, må du nok som meg belage deg på å jobbe til du er minst 70 år.  I hvert fall før du kan lene deg tilbake for å ta ut den velfortjente og forjettede pensjonen. Hvis vi da noengang kommer til å tenke å slik igjen: at det offentlige sorgløst skal forsørge oss de siste 20-30 årene av livet.

-For å sitere enn meget klokere mann enn meg selv, Frank Aarebrot:

Utslaga er allereie vanvitige. Det er ufatteleg at mine studentar har ein halv million i studielån når høgare utdanning er gratis. Og det er ganske ufatteleg korleis min eigen generasjon syter og klagar. Vi vart fødd inn i velstandsauke, de vart fødd inn i økonomisk krise. Det er vi som er dessertgenerasjonen og vi er i ferd med å trekkje opp stigen bak oss.

(Riktig nok i en appell om stemmerett, men jeg tror jeg ville hatt han med meg her også.) Det er høl i huet å tenke seg at det offentlige skulle forvalte pensjonen av oss alle, slik den har gjort for barna av etterkrigstiden, i det vi eldes, slik vi nå gjør. Haikjeften er for stor; inntektene ser ikke ut til å holde tritt med utgiftene.

Så til deg som er relativt ung og frisk nok til å jobbe, du sparer vel til dine gamle dager?

Fortsett å lese «Drømmer du om et liv i sus og dus?»

Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

Plusstid

Hva gjør du når du plutselig sitter med tid mellom henda som du ikke hadde regnet med?

Jeg opplever at det skjer relativt sjeldent om dagen, og jeg har lurt på om det muligens kretser et lite sort hull i bane rundt meg selv, men så er det vel gjerne sånn at overskuddstid ikke nødvendigvis kommer av seg selv, men at den må søkes aktivt?

Her om dagen hadde jeg noen overtidstimer til gode som kunne veksles inn i avspasering, og det er (nesten) ingenting som er så vidunderlig fantastisk som plusstid. Det er som en privat liten tidsmaskin hvor «må», «burde», «skulle» og tilsvarende stygge småord ikke lengre eksisterer. Det er som om verden settes på pause.

Plusstid. Gratistid. Tilleggstid. Overskuddstid. Nulltid. -Kjært barn kunne hatt mange navn. Hva kaller du de timene du plustelig får i fanget som timeplanen din ikke varslet deg om på forhånd? (en avtale som blei avlyst, avspasering tatt på sparket osv) Og hva gjør du med den?

Tenk om arbeidsgiver var pålagt å dele ut en håndfull eller to med ekstra feriedager i løpet av året sånn helt overraskende? Sykefravær og depresjoner hadde antagelig blitt vesentlig redusert. Tenk på bivirkningene av et friskere folk..

Hjelpes.

Meninga med livet?

Meninga med livet er ikke 42.

Filosofer til alle tider, fra de gamle grekerne til dagens ungdom stiller seg dette spørsmålet, og vi er mange som gir våre svar på det.

Thor Heyerdahl, for å nevne en nogenlunde moderne nordmann, trodde i begynnelsen av tyveåra at “meninga med livet” var å finne på en øde Stillehavs ø. I Edens hage så å si, for det var det han trodde han ville finne. -Han (og Liv) holdt ut ett år. Men “meninga med livet” var etter oppholdet på Fatuhiva ikke lenger forbundet med hvor de bodde, hvor lite eller mye materialistik gods de eide, men drivkraften de bar i seg om å leve drømmen og å utrette sin livsoppgave (-hva nå enn den måtte være?)

Det høres flott ut!