Hjernebarken

I dag har lukter, lys og lyder vekket minner av fordumstider.

Jeg har vandret gatelangs under fjerne himmelstrøk. Jeg har opplevd høstmorgenen, vårformiddagen, sommerdagen og vinternatta.

Jeg har forfulgt drømmer. Svevd høyt.

Jeg har levd meg inn i tider og steder jeg ikke kjenner. Parallelle virkeligheter.

Jeg har kjent på spenningen og gleden av å oppleve ting for første gang. Jeg var som barn igjen. Bekymringsløs.

Og nå?

La vie en rose

Kan ikke grine.
Mitt liv er pine
og ren rutine.

Hva kan jeg gjøre?

Hvor enn jeg vanker,
i egne tanker,
jeg intet sanker,
men hjertet banker.

Mitt liv er pine
og ren rutine.

Kan ikke grine.

-“La Môme” (eller “Spurven”) om Edith Piaf

Av og til kan man kanskje kjenne seg litt igjen i klagesangen som mor til Edith Piaf åpner “La Môme” med?

Ta for eksempel årstida vi er inne i nå; jeg finner den tidvis uholdelig lang med sine korte dager og lange mørke netter. Mens sommeren derimot med sin deilige varme og lange, lyse dager til sammenlikning oppleves så altfor kort.

Tenk Sørlandsvinteren med zombiegange og tunge øyelokk, mye TV-titting og andre latsabb aktiviteter, mot Sørlandsommeren med bading, båtturer, grillkvelder, strandliv, shopping, kafébesøk, hvitvin på balkongen, musikk og befriende lite klær (-flere av disse tingene kan man selvsagt med vel så mye hell gjøre om vinteren, men det er ikke poenget per se).

Tenk på sommerens lange skygger og varme lys fra 0600 til 0900 om morgenen og fra 1800 til 2100 om kvelden – mot tilsvarende perioder nå.

Jeg fikk meg en liten tur ut i dag i forsøk på å ta litt bilder. Det kunne helt sikkert blitt kronet med større hell om jeg hadde tatt morgenen eller ettermiddagen i stedet for midt på dagen. Eller om jeg hadde vært bedre kjent i Søgne. Vært noe mer kreavtiv. Eller om det hadde vært sommer. -Det var hvertfall det jeg tenkte.

Tenk hvor vanvittig deilig det må ha vært å vokse opp på en plass som Søgne! Med strender, lange svaberg, øyer, holmer, skjær, bukter og viker, innsjøer, tjern og vann som alle bare synger og lokker etter å kapre deg i en lang sommerferie. Tenk heiene, “fjelltoppene” og skogen bak huset eller over jordet. Tenk lyset og sola som allerede står over horisonten i det du klarer å våkne og som holder det gående lenge etter du har sovnet. Tenk på de spennende campinggjestene, strandturistene og nabojenta. Iskremvogna. Spark på boks. Politi og røver. Badebukse, kjeks og boller. Sykkeltur.

“Kom Mai du skjønne, milde”.

Walk

Above all, do not lose your desire to walk. Every day I walk myself into a state of well-being and walk away from every illness. I have walked myself into my best thoughts, and I know of no thought so burdensome that one cannot walk away from it…but by sitting still, and the more one sits still, the closer one comes to feeling ill. If one just keeps on walking everything will be all right.

— Soren Kierkegaard

Fornyelse i hjemmet

Vi har brukt de siste par dagene til små fornyelser i hjemmet. Et bilde her. Et par bilder der. En ny bolle til frukt. Lys. Et par planter. Noen nye hyller. Litt skuffer. En gardin. Tre puter.

Både kjøkken, stue, gang, bad og soverom er blitt friskere, og i våre øyne, *mer*. Det er ikke store tingene vi har gjort, men det var forfriskende.

Her jeg sitter med en kald øl og et par plater jeg plukket opp på vei hjem i dag (Joni Mitchell, Cassandra Wilson, Lisa Ekdahl og Nina Simone) opplever jeg et lite øyeblikk av “paradis i meg selv” (Thor Heyerdahl uttrykk).

Mindre bilkjøring, bedre humør?

Jeg har aldri vært så aggresiv som de årene jeg kjørte bil. Du irriterer deg over fotgjengere, syklister og manglende parkeringsplasser.

Frank Rossavik i Bergens Tidende

Da jeg var ute å syklet i dag fikk jeg den beste idéen.

For litt siden plukket jeg opp en haiker som viste seg å komme fra Canada og nå var på rundreise i Skandinavia med ryggsekken som eneste følgesvenn. Da jeg suste bortover E-39 mot Søgne spurte han fortvila om vi ikke brukte «Nordsjøveien» -dvs kjørte langs den fantastiske kysten? Jeg måtte selvsagt skuffe han å si at nei der var det bare smale og svingete veier hvor du attpåtil måtte kjøre sakte og ting i det store og det hele tok altfor lang tid..

Men tilbake til sykkelturen og idéen. Vi har som kjent altfor masse penger her i landet, og her er den perfekte måten å bli kvitt disse på i en tilnærmet vinn-vinn situasjon:

Tenk deg at det kunne være kos å være på tur. Selv når man kjører for å komme fra A til B. Tenk deg at vi brukte de naturskjønne veiene våres som vi til vanlig skyr som pesten og ellers egrer oss til døde på fordi det ligger en tysk eller dansk campingturist midt i veien som absolutt ikke vil slippe deg forbi. Tenk om det ikke gjorde noe. Tenk om det var allment tilgjengelige rasteplasser, utsiktsposter, badesteder og ladestasjoner. Tenk deg at du hadde tid til å bare være til -tid til å være på tur. I motsetning til å haste avsted langs bråkete og skitne Europaveier som sammenliknet med det virkelige Europa likevel bare er som hestetråkk å regne.

Du som har sett Cars vet hva jeg snakker om.

Det er her Staten kommer inn bildet med oljemilliardene våre. De tilbyr seg å la deg bytte inn bilen din i miljøvennlige alternativer: sykkel, dresin, scooter eller en bil som går på noe naturvennlig, for eksempel strøm. Det er selvsagt så godt som gratis å bruke disse strømbilene -man betaler kun en symbolsk penge på ladestasjonene og årsavgifter, bompenger og alt mulig liknende er gratis. Kanskje man til og med får et fradrag på skatten. De som velger å beholde sin SUV eller forøvrig diesel eller bensin bil får lov til det, men betaler skyhøye avgifter -kanskje til og med et slags kjørevederlag av noe slag.

Offentlig transportnett bygges ut og koster nesten ingenting å benytte seg av. Det er tilgjengelig, behaglig og effektivt.

De nevnte gamle riks- og fylkesveier og hva de måtte være blir forvaltet og tilbudet langs veiene for offentligheten styrkes med kaféer, toaletter, kroer, herberg og andre krypinn (-her må nok en og annen hytteeier kompenseres noe for å oppgi naturskjønne perler).

Elbiler går som kjent ikke allverdens langt, eller fort, så vi blir «tvunget» til å ta det med ro. Vi velger å kjøre løyper som tar oss innom en kulturstad vi ellers ikke ville vist eksisterte, vi stopper langs kysten og fanger en fisk eller tar et bad osv. Mulighetene for kos og hygge blir endesløse. Vi forurenser så godt som ikke, og vi sliter minimalt på veinettet. Og de gangene vi må komme oss fram i en fei hopper vi på et lyntog eller en hurtigbuss som ikke er belemret med køer. Ansatte og arbeidsgivere sparer millioner i parkeringsavgifter, bompenger, kjøregodtgjørelser og ikke minst tid! Ulykkesstatistikken går ned og alt er bare velstand.

Nå?

Søgne, paradis for fattigfolk

Tittelen kunne like gjerne vært “Lundeheia”, “Utsikt over Søgne”, “Tur i Lundeheia” eller noe annet liknende. Men flere ting slo meg da vi var på tur i nettopp Lundeheia.

Du skal ikke ha beveget deg mye i Søgne og omegn før du skjønner at Søgne ikke er for fattigfolk. Ta deg en tur utover Langenes, mot Høllen eller et uttall andre kystnære strøk og andre boligområder (eller innom Finn.no) og du skjønner snart at verken hus eller eiendom tilhører nedre prissegment. Flere plasser vil du til og med finne private veibommer og store inngjerdinger bare et lite hakk unna patruljerende vaktbikkjer og skarpladde våpen. Noen av de mest bevokta stedene kan sågar være hytter(!).
Fortsett å lese «Søgne, paradis for fattigfolk»

Sleeping Satelite vekker minner

Jeg er på vei hjem fra flyplassen etter et par hektiske dager med jobb i Oslo. Bilradioen er innstilt på Radio Norge, jeg vil sjekke om de har en bedre profil enn Kanal24 hadde, og fordi mitt vanlige radiovalg Petre har Pyro på programmet. Det tar ikke lang tid før de har formidlet flere ganger at ”..vi spiller populærmusikk fra de fire siste tiår”.

Å få høre en låt man har hørt veldig mange ganger, men har glemt fullstendig bort i løpet av 10-15 år er en litt snodig opplevelse. De spiller Tasmin Archers – Sleeping Satelite, og jeg må smile fra øre til øre. Jeg vil si man har forskjellige typer favorittsanger, og denne var en favoritt for meg av en helt spesiell grunn. Fortsett å lese «Sleeping Satelite vekker minner»

Fur

Det er godt med de dagene jeg bare gjør ting for (å “godte”) meg selv. (Og det trenger ikke være aleine. Men det kan være det.) Det er godt å tenke på at nå skriver jeg bare fordi jeg har lyst til det. (Ikke for at andre må lese det. Eller like det. Men for at det føles godt bare å skrive.) Det er godt med de dagene jeg løfter opp kameraet bare fordi jeg har lyst til det. (Og ikke nødvendigvis må ta bilder. Eller at de trenger å bli fine. Eller perfekte. Eller noe annet.) Det er godt med de dagene jeg faktisk blir fornøyd med et bilde. (Og ikke føler at andre må like det for at jeg skal fortsette å like det.) Det er godt med de dagene jeg lar musikk glede meg. (Det skjer for sjeldent om dagen.) Det er godt med de dagene Amalie smiler. Og de dagene Marianne smiler. (Det skjer heldigvis ikke for sjeldent.) Det er godt med de dagene jeg ser en film som gjør inntrykk. (Det gjorde jeg i dag.)

Norske veier

God morgen, godt folk. I dag har jeg tenkt å si litt om veier. Jeg hater norske veier. De svingete, smale veiene som tiltrekker seg snegle- og porselenssjåfører. Veier som tilsynelatende aldri søker å bringe deg korteste vei mellom A og B, men minst dobler reisetida di. Hovedvei? Europavei? Nei, mer som kjerreveier fra det forrige årtusen.

Jeg har kjørt over 1000km på disse nevnte veiene siden sist, og føler jeg har grunnlag for å uttale meg. Jeg lurer på hva slags folk det er som sitter og tegner det norske veinettet. Grønlandsområdet, og Skien spesielt har jeg dårlig erfaring med. For å være helt ærlig ser jeg for meg at det må være demoner som Crowley (les: “Good Omens” av Terry Prachett og Neil Gaiman) som sitter med et ondskapsfullt glis og gul fråde rundt munnen og tegner disse veiene. Det kan (nesten) ikke være noen annen forklaring:

“Many Phenomena — wars, plagues, sudden audits — have been advanced as evidence for the hidden hand of Satan in the affairs of Man, but whenever students of demonology get together the M25 London orbital motorway is generally agreed to be among the top contenders for Exhibit A. Where they go wrong, of course, is in assuming that the wretched road is evil simply because of the incredible carnage and frustration it engenders every day. In fact, very few people on the face of the planet know that the very shape of the M25 forms the sigil odegra in the language of the Black Priesthood of Ancient Mu, and means “Hail the Great Beast, Devourer of Worlds”. The thousands of motorists who daily fume their way around its serpentine lengths have the same effect as water on a prayer wheel, grinding out an endless fog of low-grade evil to pollute the metaphysical atmosphere for scores of miles around. It was one of Crowley’s better achievements. It had taken years to achieve, and had involved three computer hacks, two break-ins, one minor bribery and, on one wet night when all else had failed, two hours in a squelchy field shifting the marker pegs a few but occultly incredibly significant meters. When Crowley had watched the first thirty-mile-long tailback he’d experienced the lovely warm feeling of a bad job well done. It had earned him a commendation.”