Tur: “Tretti turer i Søgne”

Som kjent (eller hvertfall skrevet om her en titalls ganger) holder jeg på å gjøre meg kjent med de tretti turene beskrevet i boka av Jostein Andreassen.

I det jeg kjøpte meg mitt eksemplar fikk jeg opplyst av Pegasus (bokhandleren på Tangvall) at boka var ventet i nytt eksemplar til høsten. -Her forleden foreslo kona at jeg burde kontakte forfatter/utgiver å høre om det var tenkt på illustrasjoner i forbindelse med turene. Ho tenkte på min interesse for foto og det faktum at kameraet så og si alltid henger dinglende rundt halsen og at jeg har satt meg som mål å gjøre alle 30 før høsten.
Fortsett å lese «Tur: “Tretti turer i Søgne”»

Mindre bilkjøring, bedre humør?

Jeg har aldri vært så aggresiv som de årene jeg kjørte bil. Du irriterer deg over fotgjengere, syklister og manglende parkeringsplasser.

Frank Rossavik i Bergens Tidende

Da jeg var ute å syklet i dag fikk jeg den beste idéen.

For litt siden plukket jeg opp en haiker som viste seg å komme fra Canada og nå var på rundreise i Skandinavia med ryggsekken som eneste følgesvenn. Da jeg suste bortover E-39 mot Søgne spurte han fortvila om vi ikke brukte «Nordsjøveien» -dvs kjørte langs den fantastiske kysten? Jeg måtte selvsagt skuffe han å si at nei der var det bare smale og svingete veier hvor du attpåtil måtte kjøre sakte og ting i det store og det hele tok altfor lang tid..

Men tilbake til sykkelturen og idéen. Vi har som kjent altfor masse penger her i landet, og her er den perfekte måten å bli kvitt disse på i en tilnærmet vinn-vinn situasjon:

Tenk deg at det kunne være kos å være på tur. Selv når man kjører for å komme fra A til B. Tenk deg at vi brukte de naturskjønne veiene våres som vi til vanlig skyr som pesten og ellers egrer oss til døde på fordi det ligger en tysk eller dansk campingturist midt i veien som absolutt ikke vil slippe deg forbi. Tenk om det ikke gjorde noe. Tenk om det var allment tilgjengelige rasteplasser, utsiktsposter, badesteder og ladestasjoner. Tenk deg at du hadde tid til å bare være til -tid til å være på tur. I motsetning til å haste avsted langs bråkete og skitne Europaveier som sammenliknet med det virkelige Europa likevel bare er som hestetråkk å regne.

Du som har sett Cars vet hva jeg snakker om.

Det er her Staten kommer inn bildet med oljemilliardene våre. De tilbyr seg å la deg bytte inn bilen din i miljøvennlige alternativer: sykkel, dresin, scooter eller en bil som går på noe naturvennlig, for eksempel strøm. Det er selvsagt så godt som gratis å bruke disse strømbilene -man betaler kun en symbolsk penge på ladestasjonene og årsavgifter, bompenger og alt mulig liknende er gratis. Kanskje man til og med får et fradrag på skatten. De som velger å beholde sin SUV eller forøvrig diesel eller bensin bil får lov til det, men betaler skyhøye avgifter -kanskje til og med et slags kjørevederlag av noe slag.

Offentlig transportnett bygges ut og koster nesten ingenting å benytte seg av. Det er tilgjengelig, behaglig og effektivt.

De nevnte gamle riks- og fylkesveier og hva de måtte være blir forvaltet og tilbudet langs veiene for offentligheten styrkes med kaféer, toaletter, kroer, herberg og andre krypinn (-her må nok en og annen hytteeier kompenseres noe for å oppgi naturskjønne perler).

Elbiler går som kjent ikke allverdens langt, eller fort, så vi blir «tvunget» til å ta det med ro. Vi velger å kjøre løyper som tar oss innom en kulturstad vi ellers ikke ville vist eksisterte, vi stopper langs kysten og fanger en fisk eller tar et bad osv. Mulighetene for kos og hygge blir endesløse. Vi forurenser så godt som ikke, og vi sliter minimalt på veinettet. Og de gangene vi må komme oss fram i en fei hopper vi på et lyntog eller en hurtigbuss som ikke er belemret med køer. Ansatte og arbeidsgivere sparer millioner i parkeringsavgifter, bompenger, kjøregodtgjørelser og ikke minst tid! Ulykkesstatistikken går ned og alt er bare velstand.

Nå?

Fra Søgne Gml. Prestegård til Bygdeborgen

Jeg satt og funderte på hvilken tur jeg skulle legge ut på i dag da kone og barn sa at de også ville være med. Vi flikka fram Midt-Agder Friluftsråds oversiktskart og boka “Tretti turer i Søgne” og lot valget stå mellom å besøke Torjusheia, Tjomsevannet eller Donevann. -Valget falt på Tjomsevannet.

Planen var å gå fra Søgne Gamle Prestegård, via Villeheia og Bygdeborgen, ned til Kjosetjønna med en avstikker til Barlinddalen for å avslutte runden med å gå på nordsida av vannet.

Vi gikk på samme problem som sist, nemlig at turen og stiene ikke lengre er like godt vedlikeholdt/brukt. -Vi kom oss til slutt opp på toppen av Villeheia og avrundet med en liten sløyfe i nord-østre del av vannet før regnet innhentet oss.

Sykkeltur til Lindåsen -og litt til

Jeg sitter nå med en iskald Brice; årets leskedrikk (som består av en del Bris med lime smak og to deler juice, fortrinnsvis Coop Ananas Juice (som er bedre enn Meierienes)) og skriver på en oppsummering av de siste dagers hendelser.

Sykkeltur til Lindåsen – 04.06.08
For bare en liten time siden snublet jeg inn døra etter en sykkeltur til Lindåsen. Det vil si, delvis sykkeltur og delvis gåtur. Det som begynner som sykkel/traktorvei (avhengig av retning) slutter som en god, gammeldags skogssti uegnet for moderne framkostmidler som sykler. Men desto mer stas var det forsåvidt å komme til topps, bortsett fra at selve utsikten ikke var så spektakulær som den gjerne kunne vært. Selve Lindåsen var nemlig dekket av furuer som langt på vei stod og skjermet for en del av en ellers fantastisk utsikt.

Fortsett å lese «Sykkeltur til Lindåsen -og litt til»

En haikende turist

På vei vestover fra Kristiansand møtte jeg på en kar med en drabelig svær ryggsekk som stod å haika i rundkjøringa ved Samsen. Det var først ved andre øyekast at jeg bestemte meg for å plukke han opp. Det skulle jeg ikke gjort.

Bare tøyser. Det viste seg å være en kjekk kar og dette var hans historie:

Han hadde studert psykologi, men funnet ut at det ikke var noe særlig stas i lengden, derfor sluttet og ventet nå på at nytt semester skulle ta til. I mellomtida hadde han fått seg litt fritid mellom henda og tok seg nå en tur i verden. Karen var fra Montreal i Canada, glad i hiking og hadde hørt mye fint om Skandinavia, så derfor var han her. Dessuten kjente han en kar i Sverige.

Tidligere i år var han riktignok på New Zealand i to måneder, men nå var det altså Skandinavia i tre måneder.

Danmark fikk ti dager, og nå var det Norge som stod for tur. Han kom inn i landet via Sverige, hadde haika seg ned til Kristiansand, men første ordentlige stopp skulle først være i Stavanger. Der ville han til Preikestolen og deretter se det an, men til slutt ende opp i Tromsø. Målet var å haike hele veien. Han var litt skuffa når han forstod at vi ikke kjørte den gamle kystveien når vi tok oss fram, men skulle la det stå til lell..

Fra Tromsø skulle turen gå via Finland (fremdeles via haik) for så å avslutte i Malmö.

Ryggsekken var stor, men lett, klærne mørke, men ledige og på beina satt et par solide ankelhøye tursko. Han kjente overfladisk til geografien og strekninga han skulle forsere og ga inntrykk av å være en ressurssterk ung kar med beina planta på jorda. Jeg tror han fint klarer de tre månedene med tommelen i været som han har satt seg fore.

Nå har det gått en time siden jeg dumpa han i veikanten og jeg håper han har funnet seg en anna behjelplig sjel som har kunnet hjulpe han videre på sin ferd.

Søgne, paradis for fattigfolk

Tittelen kunne like gjerne vært “Lundeheia”, “Utsikt over Søgne”, “Tur i Lundeheia” eller noe annet liknende. Men flere ting slo meg da vi var på tur i nettopp Lundeheia.

Du skal ikke ha beveget deg mye i Søgne og omegn før du skjønner at Søgne ikke er for fattigfolk. Ta deg en tur utover Langenes, mot Høllen eller et uttall andre kystnære strøk og andre boligområder (eller innom Finn.no) og du skjønner snart at verken hus eller eiendom tilhører nedre prissegment. Flere plasser vil du til og med finne private veibommer og store inngjerdinger bare et lite hakk unna patruljerende vaktbikkjer og skarpladde våpen. Noen av de mest bevokta stedene kan sågar være hytter(!).
Fortsett å lese «Søgne, paradis for fattigfolk»

Sleeping Satelite vekker minner

Jeg er på vei hjem fra flyplassen etter et par hektiske dager med jobb i Oslo. Bilradioen er innstilt på Radio Norge, jeg vil sjekke om de har en bedre profil enn Kanal24 hadde, og fordi mitt vanlige radiovalg Petre har Pyro på programmet. Det tar ikke lang tid før de har formidlet flere ganger at ”..vi spiller populærmusikk fra de fire siste tiår”.

Å få høre en låt man har hørt veldig mange ganger, men har glemt fullstendig bort i løpet av 10-15 år er en litt snodig opplevelse. De spiller Tasmin Archers – Sleeping Satelite, og jeg må smile fra øre til øre. Jeg vil si man har forskjellige typer favorittsanger, og denne var en favoritt for meg av en helt spesiell grunn. Fortsett å lese «Sleeping Satelite vekker minner»

Organisten

Jeg fikk låne “Organisten” (skrevet av Erlend Loe og Petter Amundsen) av Anne da ho jobba her før påske. Jeg begynte såvidt på den omtrent samme dag, men falt litt ut da de begynte å dissikere ord og navn opp i tall og begynte å tegne geometriske figurer i Shakespeares førstefolio tilsynelatende på måfå.

Jeg tok den opp igjen i går kveld delvis drevet av dårlig samvittighet for at jeg allerede har hatt den så lenge som jeg har. Jeg skumleser og prøver fortsatt å fortrenge geometrien, matematikken og kryptografien, men når boka nå er mer konkret på konspirasjonsteorier som inkluderer storheter som Frimurer Ordenen, Tempelridderne, Rosenkreutzere og ikke minst Oak Island blei jeg (endelig) hekta!

Nå skulle jeg bare ønske at jeg hadde mer tid sånn at kunne ha lest meg opp på overnevnte og personligheter som Francis Bacon, James I og Ben Jonson m.fl.

Det er selvsagt en mulighet at godeste Petter Amundsen (og Erlend Loe) valgte å ri på en populær bølge i kjølevannet av Da Vinci koden o.l., men muligheten for at denne organisten fra Norge skal ha løst en 400 år gammel kode baket inn i Shakespeares førstefolio er spennende nok i seg selv. Se for deg en (eller muligens flere) glupinger som lager et intrikat kodesystem som involverer bruk av kryptografi, geometri, matematikk, flere språk (tysk, engelsk, gresk, latin, fransk, italiensk) som de skjuler i et av tidenes mest annerkjente litteraturverk som da tilsynelatende ikke er skrevet av Shakespeare, men i det store og det hele laget for å skjule et eller annet annet.

Det er ingenting som en god konspirasjon! Jeg får sette meg ut i solveggen å fortsette lesinga..

Tegneserier og bøker

Jeg var stor fan av Don Rosa da vi på 90-tallet fikk flere strålende Donald historier fra hans penn, for ikke å glemme den eminente fortellingen om “Onkel Skrues Liv og Levnet”. Fra årtusenskiftet har det kommet stadig færre og færre historier fra han, mens jeg hele tiden har håpet på et nytt gjennombrudd. Jeg sjekket i dag redd for å ha gått glipp av nye fortellinger, men siste historie er fra 2006 -og den har jeg. Sigvart Grøsfjeld jr. forteller at Don Rosa sliter med øyelidelser og jeg aner konturene av at alderdomm og sjukdom kanskje snart dermed blokkerer for tidenes så langt største Donaldforteller (ingen kan måle seg med hans tegninger og historietro historier!). Jeg ønsker god bedring og lykke til og håper at det enda kan komme et nytt eventyr fra min o’store Donald tegner.

En annen mann jeg har lest litt av er nå avdøde Robert Jordan. Hans WoT er legendarisk lang(dryg) og jeg har lest alle til nå elleve utkomne bøker. Siste bok, Memory of Light, blei aldri gjort ferdig av Jordans hånd, men nå meldes det at kona hans og utgiveren har funnet en forfatter i Brandon Sanderson til å gjøre ferdig boka som skal konkludere eventyrene til Rand & Co. I totusenogni kan jeg da forhåpentligvis lese siste kapittel til de 9353 sidene jeg har lest så langt.

Lizz Wright

Lizz Wright står for skivene som pt holder på å slite ut CD-spilleren min.

Dreaming Wide Awake” er sann balsam og jeg spiller den hver kveld i en mørk og tom stue før jeg kryper til køys. Åpningssporet “A Taste of Honey” med sine lavmælte gitarer og trommer drar med vokalen til Lizz meg forsiktig med inn i en våken drømmetilstand allerede fra start. I “Hit the Ground” går toner og takt opp litt for at jeg ikke skal sovne ved reisas start samtidig som Lizz fremdeles holder stemmen behaglig slepende. “Old Man” drar på med instrumenter, tempo og volum, mens “Wake up, little sparrow” ville sendt meg gråtende til sengs dersom jeg lot den avslutte kvelden.. Tittelsporet “Dreaming Wide Awake” er derimot en av de siste låtene før Lizz takker for seg og er nærmest himmelsk; “Dreaming Wide Awake” -kan du tenke deg noe bedre?

Jeg kjøpte både “Salt” og “The Orchard” i dag; skulle ikke tro det var samme dama på “Salt”, og jeg kunne lykkelig konstantere at ho ikke gikk tilbake til start med “The Orchard”, men derimot fortsatte den gode lyden fra “Dreaming Wide Awake”.

The Orchard” er adskillig mer livat, oppjazza, groovy og R&B/soul prega enn forgjengeren, men ho har likevel klart å beholde det varme, slepende og tidvis dype preget i stemmen jeg falt for i “Dreaming Wide Awake”. Hvor “Dreaming” forblir min siste skive for kvelden, blir “The Orchard” å finne i de små timene før.

Kanskje “Salt” kan finne en plass i bilen. Jeg får gi den en sjanse.