Kjentmann? -på tur rundt Donevann

Jeg hadde hørt at en tur rundt Donevann skulle være fint. Så i går pakket jeg sekken og la avsted. Jeg er selvsagt ikke kjent i Søgne ennå, men forhørte meg med Midt-Agder Friluftsråds kart og var rimelig trygg på hvor jeg kunne sette fra meg bilen osv. Men, og dette har jeg merket meg med flere anledninger allerede, Søgne Kommune er ikke all verdens flink til å merke områder, stier, parkering eller noe som helst for den offentlige allmenhet. Det er flust med “privat vei”, “privat parkering”, bommer og all verdens andre ting som peker på det motsatte, at privatråderetten, selv i “utmark” og kystsoner er rimelig sterk.

Vel, jeg fant meg som sagt parkering på et område jeg bare kunne anta var for allmenheten, selv om sådan ikke var gitt tegn om, med unntak av et par skilt som sa “camping forbudt”. -Greitt det, jeg skulle jo ikke akkurat sove der.

Fortsett å lese «Kjentmann? -på tur rundt Donevann»

Fur

Det er godt med de dagene jeg bare gjør ting for (å “godte”) meg selv. (Og det trenger ikke være aleine. Men det kan være det.) Det er godt å tenke på at nå skriver jeg bare fordi jeg har lyst til det. (Ikke for at andre må lese det. Eller like det. Men for at det føles godt bare å skrive.) Det er godt med de dagene jeg løfter opp kameraet bare fordi jeg har lyst til det. (Og ikke nødvendigvis må ta bilder. Eller at de trenger å bli fine. Eller perfekte. Eller noe annet.) Det er godt med de dagene jeg faktisk blir fornøyd med et bilde. (Og ikke føler at andre må like det for at jeg skal fortsette å like det.) Det er godt med de dagene jeg lar musikk glede meg. (Det skjer for sjeldent om dagen.) Det er godt med de dagene Amalie smiler. Og de dagene Marianne smiler. (Det skjer heldigvis ikke for sjeldent.) Det er godt med de dagene jeg ser en film som gjør inntrykk. (Det gjorde jeg i dag.)

Babel (2006)

«Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»

Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
1. Mosebok, kapittel 11, vers 4-9

Og jeg konstanterer at filmen Babel illustrer at vi ikke på noe plan ser ut til å forstå vår neste fullt ut..

The Road Not Taken

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

-Robert Frost

The Last King of Scotland

The Last King of Scotland
En langt på vei underholdende film om krig og massedrap i Uganda. Err. Ja, jeg vet. Men filmen klarte faktisk å forene to ytterpunkter og samtidig få fram et budskap (vi ikke hører for ofte om). Den unge, idealistiske vestlige ungdommen som skulle ut å redde verden (underholdninga), mot en korrupt diktatorgeneral som var gått helt av skaftet. Plasser den vesle voksne briten i mellom disse ytterpunktene som en dobbelmoralistisk observatør og jeg føler filmen sier en hel del om hvordan verden av og til føles å være.

Filmen blei ytterligere båret fram av god lyd, flotte rytmer og fin filming.

“Problemet” med filmen er at jeg sitter igjen med en skikkelig uggen følelse av at det (selvsagt) fremdeles er galt fatt i verden. Som den unge skotten skulle også jeg gjerne gjort noe med det. Samtidig har jeg (for?) mye av briten i meg, og når jeg tenker på det blir jeg både apatisk og trist. Og der stopper det (nesten). Nøden, elendigheten og korrupsjonen ender derfor (igjen) med å bli noe forferdelig som heldigvis ikke har rammet meg..

Norske veier

God morgen, godt folk. I dag har jeg tenkt å si litt om veier. Jeg hater norske veier. De svingete, smale veiene som tiltrekker seg snegle- og porselenssjåfører. Veier som tilsynelatende aldri søker å bringe deg korteste vei mellom A og B, men minst dobler reisetida di. Hovedvei? Europavei? Nei, mer som kjerreveier fra det forrige årtusen.

Jeg har kjørt over 1000km på disse nevnte veiene siden sist, og føler jeg har grunnlag for å uttale meg. Jeg lurer på hva slags folk det er som sitter og tegner det norske veinettet. Grønlandsområdet, og Skien spesielt har jeg dårlig erfaring med. For å være helt ærlig ser jeg for meg at det må være demoner som Crowley (les: “Good Omens” av Terry Prachett og Neil Gaiman) som sitter med et ondskapsfullt glis og gul fråde rundt munnen og tegner disse veiene. Det kan (nesten) ikke være noen annen forklaring:

“Many Phenomena — wars, plagues, sudden audits — have been advanced as evidence for the hidden hand of Satan in the affairs of Man, but whenever students of demonology get together the M25 London orbital motorway is generally agreed to be among the top contenders for Exhibit A. Where they go wrong, of course, is in assuming that the wretched road is evil simply because of the incredible carnage and frustration it engenders every day. In fact, very few people on the face of the planet know that the very shape of the M25 forms the sigil odegra in the language of the Black Priesthood of Ancient Mu, and means “Hail the Great Beast, Devourer of Worlds”. The thousands of motorists who daily fume their way around its serpentine lengths have the same effect as water on a prayer wheel, grinding out an endless fog of low-grade evil to pollute the metaphysical atmosphere for scores of miles around. It was one of Crowley’s better achievements. It had taken years to achieve, and had involved three computer hacks, two break-ins, one minor bribery and, on one wet night when all else had failed, two hours in a squelchy field shifting the marker pegs a few but occultly incredibly significant meters. When Crowley had watched the first thirty-mile-long tailback he’d experienced the lovely warm feeling of a bad job well done. It had earned him a commendation.”

Hvordan bruker jeg (egentlig) skjermtida mi?

Jeg har endelig kommet fram til at det må være et lurt spørsmål, og det handler selvsagt om prioriteringer.

I mitt tilfelle jobber jeg 8 timer til dagen foran en dataskjerm, men de siste månedene har det likevel vært for oppvarming å regne. Maskinene og skjermene står selvfølgelig også på hjemme, og det er regelen oftere enn unntaket at jeg sitter 2-3 timer foran skjermen der også (for ikke å komme altfor nøye inn på faktiske tall).

I det siste har det gått en del timer med til fotoredigering, bildebehandling o.l., men likevel er tida foran skjermen ofte bare tidtrøyte. Det gir ikke mening å gråte over spilt melk, men samtidig ønsker jeg ikke å fortsette å se sanda renne gjennom timeglasset i form av refleksjoner i skjermen. Som Jørgen sier det i MSN-tittelen: “Sitte å trøkke på himla dataen..” eller “Argh. Sitter og plukker på edb-anlegget når det er fint vær ute”.

Skjermen har kommet for å bli, men hva vi gjør foran den er fortsatt opp til oss? Jeg lager meg ei liste i forsøk på å prioritere:

Bruke tilIkke bruke til
Lese nyheter / artikler (< 15 min)Spamme “F5” i endeløs forventning om noe nytt å lese
Bilder og foto (ca 30 min)Klikke rundt i Filutforsker for moro
Bloggoppdateringer (15-30 min)Fikle unødvendig lenge med WordPress
E-post og kommunikasjon (< 15 min)Ting som ikke er nevnt i venstre kolonne

Iflg timeplanen over snakker vi ikke om stort mer enn en drøy time pr. dag. Som med alle gode forsetter er det selvsagt unntak fra regelen; det er lov å la være å bruke maskinen en dag, og det kan hende det kommer dager det går med litt mer tid. Banale greier det her? Er redd for det 8=)

Så til slutt ting jeg kunne tenke meg å sette et kryss ved siden av i ukene som kommer:

  • ut å ta bilder
  • turer i skog og mark
  • lese bøker
  • kajakking (når været blir bedre)
  • trene på dette pappagreiene som nærmer seg (etter planen fra en gang i juli)