Arkiv (page 9 of 9)

Norske veier

God morgen, godt folk. I dag har jeg tenkt å si litt om veier. Jeg hater norske veier. De svingete, smale veiene som tiltrekker seg snegle- og porselenssjåfører. Veier som tilsynelatende aldri søker å bringe deg korteste vei mellom A og B, men minst dobler reisetida di. Hovedvei? Europavei? Nei, mer som kjerreveier fra det forrige årtusen.

Jeg har kjørt over 1000km på disse nevnte veiene siden sist, og føler jeg har grunnlag for å uttale meg. Jeg lurer på hva slags folk det er som sitter og tegner det norske veinettet. Grønlandsområdet, og Skien spesielt har jeg dårlig erfaring med. For å være helt ærlig ser jeg for meg at det må være demoner som Crowley (les: «Good Omens» av Terry Prachett og Neil Gaiman) som sitter med et ondskapsfullt glis og gul fråde rundt munnen og tegner disse veiene. Det kan (nesten) ikke være noen annen forklaring:

«Many Phenomena — wars, plagues, sudden audits — have been advanced as evidence for the hidden hand of Satan in the affairs of Man, but whenever students of demonology get together the M25 London orbital motorway is generally agreed to be among the top contenders for Exhibit A. Where they go wrong, of course, is in assuming that the wretched road is evil simply because of the incredible carnage and frustration it engenders every day. In fact, very few people on the face of the planet know that the very shape of the M25 forms the sigil odegra in the language of the Black Priesthood of Ancient Mu, and means «Hail the Great Beast, Devourer of Worlds». The thousands of motorists who daily fume their way around its serpentine lengths have the same effect as water on a prayer wheel, grinding out an endless fog of low-grade evil to pollute the metaphysical atmosphere for scores of miles around. It was one of Crowley’s better achievements. It had taken years to achieve, and had involved three computer hacks, two break-ins, one minor bribery and, on one wet night when all else had failed, two hours in a squelchy field shifting the marker pegs a few but occultly incredibly significant meters. When Crowley had watched the first thirty-mile-long tailback he’d experienced the lovely warm feeling of a bad job well done. It had earned him a commendation.»

Hvordan bruker jeg (egentlig) skjermtida mi?

Jeg har endelig kommet fram til at det må være et lurt spørsmål, og det handler selvsagt om prioriteringer.

I mitt tilfelle jobber jeg 8 timer til dagen foran en dataskjerm, men de siste månedene har det likevel vært for oppvarming å regne. Maskinene og skjermene står selvfølgelig også på hjemme, og det er regelen oftere enn unntaket at jeg sitter 2-3 timer foran skjermen der også (for ikke å komme altfor nøye inn på faktiske tall).

I det siste har det gått en del timer med til fotoredigering, bildebehandling o.l., men likevel er tida foran skjermen ofte bare tidtrøyte. Det gir ikke mening å gråte over spilt melk, men samtidig ønsker jeg ikke å fortsette å se sanda renne gjennom timeglasset i form av refleksjoner i skjermen. Som Jørgen sier det i MSN-tittelen: “Sitte å trøkke på himla dataen..” eller “Argh. Sitter og plukker på edb-anlegget når det er fint vær ute”.

Skjermen har kommet for å bli, men hva vi gjør foran den er fortsatt opp til oss? Jeg lager meg ei liste i forsøk på å prioritere:

Bruke tilIkke bruke til
Lese nyheter / artikler (< 15 min)Spamme «F5» i endeløs forventning om noe nytt å lese
Bilder og foto (ca 30 min)Klikke rundt i Filutforsker for moro
Bloggoppdateringer (15-30 min)Fikle unødvendig lenge med WordPress
E-post og kommunikasjon (< 15 min)Ting som ikke er nevnt i venstre kolonne

Iflg timeplanen over snakker vi ikke om stort mer enn en drøy time pr. dag. Som med alle gode forsetter er det selvsagt unntak fra regelen; det er lov å la være å bruke maskinen en dag, og det kan hende det kommer dager det går med litt mer tid. Banale greier det her? Er redd for det 8=)

Så til slutt ting jeg kunne tenke meg å sette et kryss ved siden av i ukene som kommer:

  • ut å ta bilder
  • turer i skog og mark
  • lese bøker
  • kajakking (når været blir bedre)
  • trene på dette pappagreiene som nærmer seg (etter planen fra en gang i juli)

Gale hunder får revet skinn

«Gale hunder får revet skinn» av Brynjulv Raaen kan anbefales på det varmeste som en koselig liten røverhistorie. I skrivende stund er jeg enda ikke ferdig med den, men halvveis inn har den vært både vittig og intelligent. En artig liten kombo. Når boka attpåtil kan leses til å kritisere / harsellere med både bås- og likmannssamfunnet og kapitalismen så er jo det bare prikken over i’en.

Jeg lot boka hvile da «Skredderen fra Panama» kom på TV. En god film. For dere som ikke har sett denne anbefaler jeg at dere gjør så. Den tok over der jeg slutta i nevnte bok; med kritikk av vår kjære onkel Sam, korrupsjonen, sovepute-tilstanden og moral- og miljøutfordringene vårt altopphøyde kapitalistiske demokrati bringer med seg. Filmen bygde seg opp mot en slutt som var noe mer latterlig enn strengt tatt nødvendig, men hey, hvem av oss klarerer å være perfekte tvers gjennom?

Kulturelle anstrengelser

Jeg har begynt å lese skjønnlittatur igjen, slik som jeg satt meg som mål 28.01. Første bok ut heter «Gale hunder får revet skinn» av Brynjulv Raaen. Artig på sitt røverske vis. Kanskje jeg sier noe mer om den når den er utlest.

Neste bok ligger forresten klar allerede, «Døden går i flosshatt» av John Dickson Carr. Gleder meg til den.

Begge bøkene er lånt på Biblioteket. Jeg ser ingen grunn til å betale for gleden, når det finnes et gratis alternativ.. Siden jeg nå først var på Biblioteket plukket jeg også opp «Spansk for nybegynnere». Får se hvordan det går. Det holder med ett på å bli for mange ting på en gang igjen: romaner, spanskkurs, blog, fotoside, fotografering, bildebehandling… var det ikke noe mer også? -Jo, Masterstudie kurs!

Det går seg vel til. I verste fall lar jeg bare en ting eller to ligge.

Om litt venter en tur langs Listas strender. Jeg tar med kameraet. Og spanskkurset (for bilturen). Kunne tatt med meg «Gale hunder..» også, men tror neppe det blir tid til å sette seg ned med den.

Innen vi kommer hjem har det nok blitt natt og en ny arbeidsuke venter bak neste sving. Dersom det likevel skulle være noen minutter igjen før jeg trenger å krype til køys kan det være jeg finner fram opptaket av «Schmokk» som går på P2-teateret i dag. Er jeg riktig heldig rekker jeg kanskje også «En dag hos tannlegen» på P1-krimmen.

Det er travle dager.

En æra går mot en slutt

Jeg begynte å spille World of Warcraft for en liten stund siden. Vel. Det er visst ikke helt sant. Det begynner å bli en god stund siden. En av karakterene jeg spiller går under navnet Scarzam og er en tyv og leiemorder av yrke som trives best når han kan hoppe ut av skyggene med to dødbringende, giftinnsmurte kniver. Vi to har hatt mange timer i lag. I det siste har han måtte dele tima mi i Azeroth med trollpresten Bombi; riktignok et troll, men en alright kar likevel. Men nå er det slutt. Kanskje. 16. januar 2007 slipper Blizzard nemlig den etterlengtede oppfølgeren Burning Crusade. Men siden det er en «denne-morra-må-du-betale» for oppgraderingen, og jeg ikke har kjøpt den, ser jeg på det som et farvel.

Jeg ser ikke bort i fra at jeg kanskje en gang i ny og ne kommer til å åpne skapdøra inn til denne eventyrverdenen en liten stund til. Men når alt kommer til alt tror jeg demonenes inntog står for spikeren i kista for denne lille samlinga av karakterer:

  • Scarzam: Human Rogue 60
  • Bombi: Troll Priest 59
  • Scarzam: Night Elf Rogue 45
  • Mustahce: Gnome Warlock 28
  • Gurgles: Troll Shaman 18
  • Scarsam: Orc Rogue 18
  • Lichlock: Undead Warlock 16
  • Bamsebrakar: Orc Warrior 14
  • Naturesown: Tauren Druid 10
  • Justhand: Dwarf Paladin 10

Fatt mot Naaman, Fend, Daget, Paladintrain, Haddis, Endelar og alle dere andre som har fulgt meg gjennom tykt og tynt. Forén dere! -Og styggen har ikke en sjanse.

Hello World!

Hmm.. Back for how long I wonder? I’ve been on and off the Internet (blog-wise) since the dawn of my teenage-days, and believe it or not that’s way back in the early 90s. This is an effort of mine to try and establish what will hopefully be my longest Internet affair. Ever. Too bad about my old homepages, blogs, photogalleries etc. They’re lost somewhere on the Internet (hopefully never to be see again?) Actually it would have been fun to browse back in time to see what silly little things I had to say back then.

But who knows -perhaps this new blog is something my grandchildren to come someday will stumble across? Wouldn’t that be something!