Drømmen som aldri dør

Da jeg var syv, ville jeg bli politimann. Ikke brannmann, ikke astronaut – politimann. Jeg tegnet politiskilt på papir og festet dem på brystet. Jeg øvde meg på å gå nedover gangen hjemme, med hendene klasket bak ryggen slik jeg hadde sett på TV.

Trettifem år senere, og jeg er ikke politimann. Etter enhver fornuftig målestokk har jeg likefullt hatt et innholdsrikt liv. Likevel, forrige måned, mens jeg så på en politiserie, tok jeg meg selv i å lene meg fremover. Og forestille meg.

Hva er det med visse drømmer som setter seg så dypt?

Det handler ikke om nostalgi – jeg lengter ikke tilbake til barndommen. Det handler ikke om misnøye – jeg liker jobben min, livet mitt, personen jeg har blitt.

Det er noe annet. Noe med den versjonen av meg selv jeg aldri møtte.

Gutten som ville bli politimann drømte ikke bare om et yrke. Han drømte om å være en som løste problemer som betydde noe. En som sto mellom orden og kaos. En person hvis nærvær forandret et rom.

Jeg har gjort andre ting, men kanskje ikke så forskjellige likevel. Koding handler om å løse problemer. Undervisning handler om å skape orden ut av forvirring. Konsulentarbeid handler om å gå inn i komplekse situasjoner og gjøre dem tydeligere.

Uniformen endret seg. Skiltet ble usynlig. Men kjerneimpulsen – å fikse, å hjelpe når hjelp trengs – den ble værende.

Kanskje handler ikke drømmene vi ikke klarer å riste av oss om hva vi ikke fikk til. Kanskje handler de om hvem vi allerede er, bare i andre klær.

Jeg ble aldri politimann. Men jeg tror jeg ble det den syv år gamle gutten egentlig strakk seg etter: en som stiller opp når ting må gjøres.

Skiltet var bare symbolet. Reisen var alltid poenget.