Morgenfugl med dobbeltliv

Innen klokken fem om morgenen har jeg vært jeg dypt inne i kode, eller sittet og skisserte nye kortspillmekanikker. Noen få timer senere, godt plassert i kontorstolen, på jobben som betaler regningene – men som samtidig kanskje ikke gir anledningen til altfor store kreative krumspring.

Nysgjerrighetens pris

La meg være ærlig: de kreative eksperimentene har kostet i tid - og kroner - og gitt null i inntekt. App-utviklingsprosjektene forblir lidenskapsprosjekter. Kortspillet jeg lager sammen med tiåringen finnes bare som prototyper og testspill. Målt etter tradisjonelle standarder feiler jeg antagelig spektakulært.

Likevel har jeg aldri følt meg mer levende.

Når klokken fem føles som frihet

De tidlige morgentimene før jobb har blitt hellige. Det er noe magisk i å ta fatt på utfordringer jeg aldri trodde jeg kunne mestre, og det mens mange ennå ligger og sover. Enten jeg kjemper med kode som virker umulig, eller finpusser spillmekanikker som får både 10-åringen og meg til å lyse opp, gir disse øktene en mektig energi.

Tiåringen går inn i kortspilldesignet med grenseløs optimisme – hver ny mekanikk er spennende, hver regel en mulighet. Jeg inntar den kritiske rollen, setter spørsmålstegn ved det som kanskje ikke fungerer. Sammen har vi skapt noe som ikke fantes før. Det føles som magi.

Et taktskifte

Men dobbeltlivet har hatt sin pris. Treningen har forsvunnet fra rutinen. Husarbeid blir skjøvet til side. Jeg presser inn kreativt arbeid i hver ledige time – de to dyrebare timene før jobb, så tre til fem timer etterpå, ofte langt ut i natten.

Jeg lurer på om jeg er i ferd med å innse: Bærekraftig kreativitet handler ikke om den perfekte morgenrutinen eller den mest effektive arbeidsflyten. Det handler om å skape rom for at ideer kan puste.

• Å innse at familiemiddager ikke stjeler tid fra kreativiteten – de nærer den.
• Å forstå at stillhet og refleksjon ikke dreper produktivitet – de er stedet hvor forbindelser og innsikter oppstår.
• Å akseptere at noen perioder er for intenst arbeid, mens andre er for forsiktig utforskning – og at begge deler trengs.

Jeg begynner å se livet som en reise i kreativitet. Ikke alt må bli til mesterverk. Ikke alle prosjekt trenger å rettferdiggjøre seg med inntekt eller anerkjennelse.

• Noen prosjekter er til for ren glede – som kortspillet med tiåringen, hvor magien ligger i samarbeidet, ikke sluttproduktet.
• Noen er for å bygge ferdigheter – hvor prosessen betyr mer enn resultatet.
• Noen er for drømmer – de ville “hva om”-ideene som kanskje aldri ser dagens lys, men som utvider horisonten.
• Og ja, noen kan være for inntekt – men bare så lenge det ikke står i veien for alt det andre.

Det ukomfortable «neste»

Jeg vet ikke helt hva som kommer nå. Kortspillet blir neppe lansert. Appene forblir kanskje lidenskapsprosjekter. Men noe grunnleggende har endret seg denne sommeren. Jeg har bevist for meg selv at jeg kan skape ting jeg aldri trodde var mulig.

Den vissheten endrer perspektiv.

Kanskje verdien ikke ligger i inntekten prosjektene kan gi, men i personen de gjør meg til. En som velger fem om morgenen hvis muligheten er der. En som heller investerer i muligheter enn i trygghet.

Dagjobben betaler fortsatt regningene. Men nå vet jeg at det finnes andre måter å leve på. Og når du først vet det, kan du ikke lenger late som du ikke vet.

Så: hvilke kreative prosjekter har du skjøvet til side til fordel for det etablerte? Hva er det som forblir uprøvd, men som lokker og lurer i bakgrunnen?