9. oktober 2025 Skråblikk

Sesongdepresjon som feature, ikke bug

Oktober. Mørket senker seg. Dagslyset trekker seg tilbake, time for time, og vi merker det i kroppen. En tyngde. En tretthet. En lengsel etter å trekke seg innover. Men markedsføringen lurer: Lysterapilamper. D-vitamintilskudd. Treningssenter-kampanjer. «Ikke la høstmørket ta deg!» «Behold energien!» «Vinterens beste treningsprogram!»

Vi har diagnostisert høsten som en sykdom som må kureres.

Hvis vi tenker slik, er det kanskje noe fundamentalt galt med hvordan vi har organisert livet? Rundt et samfunn som er designet med forventning til samme ytelse i januar som i juni, samme energinivå i oktober som i mai. Kontorene like sterkt opplyst hele året. Forventningene like høye. Timeplanen like full.

Da har vi bygd et system som ikke innser at vi er sesongskapninger.

Kulturen har lært oss at produktivitet er lineær. At fremgang er konstant. At vi skal være «på» hele tiden, året rundt. Og når kroppen protesterer – når den ber om ro i november, lengter etter stillhet i desember – da behandler vi det som feil.

Vi kaller det «sesongdepresjon» og kjøper lamper for å lure biologien til å tro det er sommer. Men hva om det ikke er oss det er noe galt med?

Visste de bedre før?

Våre forfedre visste dette. De la bort redskapen når mørket kom. De brukte vinteren til reparasjoner, historiefortelling, planlegging. Aktivitetene skiftet karakter – fra utadvendt til innadvendt, fra ekspansjon til konsolidering.

Det var ikke latskap. Det var tilpasning.

Men vi ser ut til å ha glemt dette. Vi har bygget et samfunn som skal fungere identisk i alle måneder, alle sesonger. Vi har elektrisitet, oppvarming, kunstig lys – og tatt det som bevis på at vi ikke lenger trenger å følge naturens rytme.

Problemet er bare at kroppen ikke fikk beskjeden.

Tove Janssons visdom

I Sent i november, kanskje den mørkeste og mest innadvendte av Mummi-bøkene, skriver Tove Jansson:

Høstens gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre, og legge opp så store forråd man kan. Det er deilig å sanke alt man har tettest mulig inntil seg, samle sin varme, sine tanker, og grave seg en sikker hule innerst inne. En kjerne av trygghet, der man forsvarer det som er viktig, og dyrebart og ens eget. Og så kan kulden og stormen og mørket komme så mye de vil, de famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke for alt er stengt. Og inne sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet. Det er noen som blir og noen som drar sin kos. Sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men man må velge i tide, og siden stå ved det.

I software-verdenen skilles det mellom bugs og features. En bug er en feil – noe som må fikses. En feature er en egenskap – noe som er designet inn i systemet. Vi har klassifisert vinterens innadvendthet som en bug. Men hva om det er en feature? Hva om kroppen faktisk gjør akkurat det den skal når den blir trøtt i oktober? Hva om lengselen etter ro, stillhet, færre stimuli ikke er tegn på at noe er galt, men på at noe er riktig?

Kanskje er det ikke oss som trenger lysterapilamper. Kanskje er det samfunnet som trenger å dimme forventningene.

Jeg tenker ofte på design om dagen. På hvordan vi bygger systemer som skal tåle variasjon. På hvordan god software ikke kræsjer når forholdene endrer seg. Men vi har designet livene våre som om vi er maskiner uten sesongvariasjoner. Som om vi skal kjøre på samme CPU-hastighet hele året.

Det er et dårlig design.

Hva om vi heller designet for variasjon? Hva om vi aksepterte at vinteren er en tid for konsolidering, ikke ekspansjon? For refleksjon, ikke action? For å legge planer, ikke gjennomføre dem? Hva om vi begynte å kalle det vintermodus?

Et forsvar for hulen

Jeg merker det selv nå, i oktober. Lysten til å trekke meg tilbake. Til å si nei til ting. Til å prioritere stillhet fremfor støy. Færre prosjekter. Mer tid til å tenke.

Kanskje det er på tide å grave seg en sikker hule innerst inne. En kjerne av trygghet. Et sted der man forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget.

Som Mummitrollet sier: Det er noen som blir og noen som drar sin kos. Enhver får velge selv.

Vi kan fortsette å bekjempe høsten. Kjøpe lamper. Ta piller. Piske oss selv til å opprettholde sommerens tempo. Eller vi kan slutte fred med mørket. Akseptere at vintermodus ikke er en bug, men en feature. At å trekke seg innover ikke er feil, men fornuft. Kulden og stormen og mørket kommer uansett. Spørsmålet er om vi møter dem som noe som skal bekjempes – eller som noe som gir oss tillatelse til å være akkurat der vi er.

Kanskje til og med – hvis vi er heldige – at vi kan få le i vår stillhet.