I går døde kona til en nær slektning. Mor til en gutt like over året.

Livet er skrøpelig. Det vet vi. Men vi glemmer det. Jeg glemmer det. Det blir sidesatt, hver dag. Lever som om jeg har evig tid. Som om alle jeg bryr meg om, har evig tid.

Og så skjer det. Og i noen timer, kanskje noen dager, er alt annerledes. Alt det jeg irriterer meg over til daglig blir plutselig så innmari lite viktig. For en stakket stund er perspektivet krystallklart.

I går mistet mange en viktig person i deres liv. Et liv tok brått slutt, og mange andres får dramatisk endret retning og innhold.

Mine varmeste tanker og dypeste medfølelse til alle nærmeste.