Når mørket kommer krypende

Natt til søndag ble klokka stilt tilbake. En ekstra time! Det høres jo fint ut. Men det er jo ikke sånn det virker..?

Jeg våknet klokka sju. Eller var det åtte? Eller var det egentlig seks? Den indre klokka sa noe, klokka på veggen noe annet, og telefonen - vel, den er jo «på nett» på alle mulige vis. Uansett, en helt time vunnet!?

Ikke i praksis. Dagen føltes ikke lengre. Kvelden kom bare mørkere. Plutselig var klokka halv fem og mørket begynt å senke seg.

Det er noe rart med å stille klokka. Vi later som om vi kan flytte på tid. Som om en time kan gis eller tas. Men kroppen skjønner det ikke. Den vet bare at sollyset kommer når det kommer, og at mørket gjør det samme.

For noen dager siden skreiv jeg om sesongdepresjon - om at sesongdepresjon kanskje ikke er en bug, men en feature. At kroppen vår rett og slett ber om noe annet om høsten og vinteren enn det den gjør om våren og sommeren. Klokkeomstillinga minner meg på det. Vi kan stille klokka fram og tilbake så mye vi vil, men kroppen følger sitt eget spor.

Og kanskje er det helt greit.

Mørkere kvelder betyr at kroppen produserer melatonin tidligere. Det som gjør oss søvnige. Det som forteller oss at nå er det på tide å roe ned. Problemet er bare at samfunnet ikke er bygd for det. Vi fortsetter å jobbe like lenge. Holde oss våkne med skjermer og kunstig lys. Piske oss gjennom kvelden som om ingenting har skjedd.

Jeg tenker på det Tove Jansson skrev. Om å grave seg en sikker hule innerst inne når mørket kommer. Kanskje klokkeomstillinga - og tapet av den mystiske timen som aldri dukket opp - er en påminnelse om akkurat det. At nå er det tid for å trekke seg innover litt. La mørket få bety noe.