Å bygge uten å vite hvorfor

Det er en følelse jeg kjenner igjen: at noe må eksistere. Ikke fordi det nødvendigvis har en åpenbar, iboende mening, eller kommer med forventning om økonomisk utbytte eller en annen attributert verdi. Ikke fordi det passer inn i en plan eller er definert i en plan.. Men fordi tanken på å ikke lage det føles…feil?

Fotoprosjektet som bare må lages.

Spillet som bare må prototypes.

Appene som bare måtte bygges.

Hvorfor? Utover at det bare måtte, vet jeg ikke om jeg har noe godt svar. Kanskje er det slik kunstneriske* impulser fungerer. De kommer ikke med forretningsplan vedlagt. De bare insisterer. De banker på innsiden av hodet til man slipper dem ut.

Og når de endelig får form – når koden kompilerer, når bildene er tatt, når historiene er skrevet – da står man der med dette nyfødte, ferdigbygde, underlige objektet i hendene.

Og så kommer spørsmålet:

Hva nå?

Det rare er det som skjer etterpå. Når man har laget noe. Når tingen eksisterer. Og man kanskje står der med spørsmål som: Skal det selges? Vises? Deles? Markedsføres?

Eller skal det bare ligge der – som bevis på at man gjorde det?

Det er stort sett her jeg strever med å finne (for meg) gode svar. Noen ganger føles det som om jeg lager ting bare for å bevise for meg selv at jeg kan lage det. Og så, når det er ferdig, så er jeg handlingslammet på et vis. Litt som å bygge en bro som ikke fører noe sted… (som vel nesten er en selvmotsigelse.)

Det finnes en type verdi som er vanskelig å snakke om uten å høres pretensiøs ut:

Verdien av å ha gjort noe som var vanskelig.

Verdien av å ha holdt ut gjennom noe langsiktig.

Verdien av å ha lært noe -om enn kun for det ene prosjektet, eller den ene oppgaven.

Jeg har plenty med fotoprosjekt jeg ennå ikke har tjent en krone på. Men de har fått meg til å se på ting jeg ellers ikke ville sett på; ville sett forbi. Fått meg til å være til stede i verden på andre måter.

Spillet finnes ikke noen butikkhyller noe sted. Men designprosessen har lært meg å bygge systemer og narrativ på en helt ny måte.

Appene har ikke gjort meg rik. Men de fikk meg til faktisk å shippe – ikke bare planlegge, ikke bare drømme, men fullføre.

Er det verdt det?

Jeg vet ikke. Avhenger av hva "verdt" betyr.

Jeg har ikke konklusjonen klar. Men jeg fortsetter. Kanskje er det det eneste man egentlig kan gjøre: fortsette å bygge, fortsette å utforske, fortsette å lage – uten at det alltid skulle trenge et klart definert hvorfor, eller et fordi eller på grunn av.

Som å gå i mørket med en liten lykt. Man ser ikke hele veien. Bare neste steg.

Og kanskje er det greit å ikke vite.

Kanskje er det til og med nødvendig. For er det ikke slik livet er?

Morgenbadet er et sted for refleksjon om teknologi, liv, og det å bygge ting som betyr noe.

*Og ja, jeg velger å kalle også noe av det jeg holder på med som kunst.