Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

“Alt som har hendt” – en annerledes anmeldelse

Erlend ass! Han kan skrive tekst, og han kan lage musikk. “Det store blå” har gått på repeat hos undertegnede i ukesvis og låta står seg bare sterkere for hver gang. Det er så inderlig! Og om ikke jeg har en tilsvarende opplevelse av det som formidles i sangen i livet mitt, så kjenner jeg meg likevel igjen. -Det var det der; følelsen av å kjenne seg igjen i tekstene som plasserte “Hva om det ikke er sånn som du tror at det er” (2013) som et av albumene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har vanskelig for å se at det vil endre seg her jeg står ved midtlivsskillet:

Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!

(Ikke bare skriver Erlend Ropstad musikk som trigger følelser, men han har sannelig fått meg til åpne “bloggen” igjen. Det skulle gjerne verden vært spart for, men her er vi.)

Her om natta” (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate med tekster jeg stadig oppsøker.

Men så er jeg dessverre “teknisk skadet” og reagerer på det jeg opplever som unoter i lyd og bilde. Jeg klarer ikke se på TVer som har “motion”-teknologiene påskrudd og er lydproduksjonen svak kommer jeg ikke forbi å høre “unotene”. Da ble det nå også ekstra trist da det til tross for flere kjempesterke tekster på “Det beste vi får til” (2015) er så innmari mye i lydbildet som ødelegger både låter og album for meg. Jeg “forsvarer” det stikkordsmessig her (anmeldelsen av “Alt som har hendt følger i samme stil litt lenger nede):

Fortsett å lese “Alt som har hendt” – en annerledes anmeldelse

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring.

Jeg leste denne boka her forleden på anbefaling av en av de lokale bibliotekarene; “Norges beste roman gjennom tidene” var hans dom. Jeg har ikke lest så mange norske romaner, men den føyer seg definitivt inn i rekken av de bedre.

Fortsett å lese Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

Charlie Wilson’s War (2007)

Based on a true story. You think we could make all this up?

En film hvor Tom Hanks spiller bra (igjen!) og hvor Philip Seymour Hoffman heller ikke gjør det så ille. Julia Roberts trekker sikkert et par ekstra til lerretet, men rollen var beskjeden og tilbaketrukken i forhold til øvrige.

These things happened. They were glorious and they changed the world…
…and then we fucked up the end game.

Fortsett å lese Charlie Wilson’s War (2007)

Into the Wild (2007)

Hovedpersonen Chris er nettopp ferdig med college, lever i en familie som er tynget av krangler og vold og har ellers opparbeidet aversjon mot vårt bruk-og-kast samfunn.

Chris bestemmer seg for å leve i pakt med seg selv og naturen, gir bort alt han eier ($24000) til veldidge organisasjoner og gir seg i kast. Målet for reisa er å klare seg selv i Alaskas villmark. Han bruker nærpå to år på å komme seg til Alaska og påvirker og blir påvirket av mange mennesker underveis.

Filmen skildrer en flott reise i fantastisk omgivelser, både i personportretter og natur. Bildene er nydelige og de to og en halv timene er det minste denne filmen kunne klare seg med. Om vi kjenner oss litt igjen i Chris, eller velger å ha sympati med foreldrene eller dagens samfunnsnorm vil jeg påstå at det uansett er en film som er verdt å se. Den er underholdende, rørende, livsglad og tankevekkende.

Les mer hos imdb.com.

The Spook’s Apprentice av Joseph Delany

The Spook’s Apprentice er en eventyr/fantasy serie (link) med grøsserelementer for barn/ungdom. Vi følger en ung “syvende sønn av en syvende sønn” fra han blir gitt bort som læregutt til områdets mørkemann. En “spook” er ikke en mørkemann i vår vanlige betydning av ordet, men en mann som bekjemper mørkets krefter. Det er altså et nobelt yrke, men et misforstått ett.

Tom Ward (hovedpersonen) blir stilt ansikt til ansikt med “ghouls”, spøkelser, hekser og andre av mørkets mørkere skapninger allerede som 13 åring. Vi følger han gjennom opplæring og skolegang hos sin mester og gjennom små, men aldri uskyldige eventyr helt til hver av bøkene slutter med et større oppgjør med onde krefter.

Fortsett å lese The Spook’s Apprentice av Joseph Delany

Jazz og pop sommeren 2009

My One and Only Thrill er en avdempet jazzplate fra det som kommer til å bli en av århundrets største artister; Melody Gardot. Melody synger med en mesterlig stemme og en nerve vi ikke møter i mainstream musikken. Vi snakker myk fløyel som omsvøper deg. Sommernetter som hvisker deg i øret og høstregn iblandet tårer.

Fra et spennende nytt damebekjentskap til et annet; Begin to Hope med Regina Spektor var forfriskende alternativt. Ikke helt stemmeprakten til Melody Gardot her, men en lekende stemme med friske melodier og spennende arrangement.

Jeg tar en tur tilbake til jazzen og Bare Bones av Madeleine Peyroux. Jeg har kun hørt et par låter fra dette albumet, men klarte samtidig notere meg at det er de som mener dette er en av tidenes største (jazz)vokalister. Ikke helt Melody Gardot, selv om sammenlikningen mellom de to normalt vil gå den andre veien, men det sier seg selv at Bare Bones er verdt et stevnemøte.

Hva skal jeg så si om Leave Me In the Dark av Keri Noble? Det er filmkvalitet over denne stemmen. Ikke klassisk storhet som hos jazzdamene nevnt over, eller Lizz Wright og Ruthie Foster, men en grøssende god formidling av følelse likevel.

Til slutt må jeg inkludere en mann i det gode selskap; Jack Johnson med In Between Dreams. Dette er varm og avslappet “feel good” musikk. Det er for det meste lekende melodier, og de gangene tekstene trår dypere vann har du fremdeles lyst til å danse i flammene fra leirbålet. Musikk som gjør disse regntunge sommerdagene lettere.