Stikkord: anbefaling (page 1 of 3)

Endelig! BSG – en av verdens beste serier – nå tilgjengelig (igjen)

Børst støv av VPN-tjenesten* din, frigjør en liten time eller to**, finn fram popkornet og sett deg godt til rette og klikk deg inn hos syfy.com. De har vært så vennlige å legge ut Battlestar Galactica – alle fire sesonger og 75 episoder – gratis fram til 31.07.2020.

Dette er en av tidenes beste serier, og har du som meg savnet å finne den digitalt tilgjengelig siden den gikk på lufta 2004-2009, har vi endelig sjans til gjensyn.

*Serien er bare tilgjengelig for IP-adresser i USA, en udemokratisk og anti-internettsk måte å levere innhold på, men heldigvis finnes det løsninger for slikt. NordVPN har ofte kommet ut på topp i tester.

**Det sier seg selv at 75 episoder vil ta mer enn en time eller to, men selv gode ting bør inntas med måte :)

Dagbok, logg, minnebok, journal

Kjært barn, mange navn.

Det skal visstnok være sunt å skrive. Kanskje til og med spesielt sunt å skrive dagbok. Jeg tror det har noe med hele prosessen å gjøre. Det å sette seg ned med bare seg selv, ens egne tanker og et blankt avsnitt -det er noe nærmest ærbødig ved det. En respekt overfor seg selv og det faktum at det du skriver, om enn privat, kanskje én dag vil bli lest av noen andre. Det gir ordene liv. Og betydning. Kanskje er det det nærmeste mange av oss kommer et ettermæle. Og om det ikke gir oss evig liv så kanskje ordene vil la kommende generasjoner kunne bli kjent med oss. Vi som da er forsvunnet. Det er en ganske mektig ting.

En dagbok lar deg også reise i tid mens du fremdeles er i live. Du kan legge igjen beskjeder til ditt fremtidige selv. Og når du når ditt fremtidige selv ligger det kanskje en påminnelse fra fortida det kan være verdt å få med seg. I tillegg til at du antageligvis vil lure på hva ditt ti, tyve, tredve år yngre selv egentlig dreiv på med. Det kan sette her og nuet i perspektiv.

Det skal fryktelig lite til å starte dagboka. Ti-femten minutter de dagene du setter deg ned. Et enkelt notatprogram, en dedikert dagbok app eller den gode, gamle pennen og blokka. -Og hva du skal skrive om? Det vet bare du.

God skriving!

Tips til bedre notater

God organisering av notater er alfa og omega, for hvorfor ta notater om du ikke regner med å skulle gjenbruke de senere? -Enkelte blant oss tar notater primært som en teknikk for å huske bedre, mens vi andre kanskje først og fremst tar notater fordi vi ikke husker godt nok.. Uansett grunn og motivasjon for å skrive ned tekst bør verktøyet vi bruker være enkelt og intuitivt i både form og design. Og hva slår da ei blank side?

Før jeg presenterer mine to favoritt apper for notattakning og tekstproduksjon tenker jeg definere hva jeg legger i disse termene.

Notattakning
: samle- og idéfase hvor løst og fast, stor og smått opptegnes. For meg er dette alt fra huskelapper til redegjørelser. I denne fasen er det essensielt å kunne bygge struktur enkelt og fortløpende, og gode organiseringsmuligheter er et must. Notater oppstår gjerne på bakgrunn av artikler, podkaster, forelesninger, møter, idémyldring, innfall med mer og tas i form av bilder, lenker, tekst eller diktat.

Tekstproduksjon
: skrive- og produksjonsfase hvor et prosjekt, notat eller en idé beveger seg fra forestillingen om å være noe, til jobben som (forhåpentligvis) skal ta teksten til sin endelige form og bestemmelsessted. For meg er ikke det nødvendigvis alltid like klart når dette skillet eventuelt oppstår, eller om det i det hele tatt forekommer, men jeg liker å se på skriveprosessen som en totrinnsrakett.

Man kan kanskje si at notattakningen (ofte) er kladden, mens tekstproduksjonen (noen ganger) tar teksten ut i verden. Og i valget mellom å ta notater på papir og å få det digitalt fra første stund..? -Hvem er det jeg prøver lure, det er jo virkelig ikke et reellt valg.

Velg deg ut enkle og intuitive skriveprogram

Ta bedre notater og bli mer effektiv med disse programmene.

Read more

Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

«Alt som har hendt» – en annerledes anmeldelse

Erlend ass! Han kan skrive tekst, og han kan lage musikk. «Det store blå» har gått på repeat hos undertegnede i ukesvis og låta står seg bare sterkere for hver gang. Det er så inderlig! Og om ikke jeg har en tilsvarende opplevelse av det som formidles i sangen i livet mitt, så kjenner jeg meg likevel igjen. -Det var det der; følelsen av å kjenne seg igjen i tekstene som plasserte «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013) som et av albumene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har vanskelig for å se at det vil endre seg her jeg står ved midtlivsskillet:

Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!

(Ikke bare skriver Erlend Ropstad musikk som trigger følelser, men han har sannelig fått meg til åpne «bloggen» igjen. Det skulle gjerne verden vært spart for, men her er vi.)

«Her om natta» (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate med tekster jeg stadig oppsøker.

Men så er jeg dessverre «teknisk skadet» og reagerer på det jeg opplever som unoter i lyd og bilde. Jeg klarer ikke se på TVer som har «motion»-teknologiene påskrudd og er lydproduksjonen svak kommer jeg ikke forbi å høre «unotene». Da ble det nå også ekstra trist da det til tross for flere kjempesterke tekster på «Det beste vi får til» (2015) er så innmari mye i lydbildet som ødelegger både låter og album for meg. Jeg «forsvarer» det stikkordsmessig her (anmeldelsen av «Alt som har hendt følger i samme stil litt lenger nede):

Read more

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese

På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring.

Jeg leste denne boka her forleden på anbefaling av en av de lokale bibliotekarene; «Norges beste roman gjennom tidene» var hans dom. Jeg har ikke lest så mange norske romaner, men den føyer seg definitivt inn i rekken av de bedre.

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede følger en av Vatikanets forskere som gjennom å nøste opp i mysteriet rundt den spesielle rødvinen som nytes blant kardinalene og paven, kommer over historien om et til nå ukjent maleri av «Madonna og barnet». Maleriet drar forskeren vår med på en reise 800 år tilbake i tid, til en historie om renhet, kjærlighet, men også svik og hovmod -tvil og tro.

Jan Wieses språk og fortellerform trollbandt fra start til slutt. -Dette var en bok jeg helst ikke ville legge fra meg.

Boka har med seg et budskap om ydmykhet og storhet.

Anbefales!

Charlie Wilson’s War (2007)

Based on a true story. You think we could make all this up?

En film hvor Tom Hanks spiller bra (igjen!) og hvor Philip Seymour Hoffman heller ikke gjør det så ille. Julia Roberts trekker sikkert et par ekstra til lerretet, men rollen var beskjeden og tilbaketrukken i forhold til øvrige.

Settinga er 1980-tallet, den kalde krigen og afghanernes kamp mot kommunistene i Sovjet mens resten av verden sitter på sidelinja og ser på. Kongressmann Wilson (USA) er som enhver annen sann patriotisk amerikaner innteressert i å utrydde kommunsimen og ser den fantastiske innsatsen afghanerne gjør og hvilken mulighet som ligger i å la dem fortsette kampen. Men de trenger hjelp. Militærhjelp. Målet blir å «shoot them helicopters down» og gjennom lobby og iherdig innsats klarer Wilson å ta budsjettet for operasjonen fra 5 millioner (USD) til 1 milliard(!) gjennom det såkalte «black-ops» budsjettet.

These things happened. They were glorious and they changed the world…
…and then we fucked up the end game.

Filmen er svært severdig og kommer herved anbefalt!

Les mer hos IMDb.

Into the Wild (2007)

Hovedpersonen Chris er nettopp ferdig med college, lever i en familie som er tynget av krangler og vold og har ellers opparbeidet aversjon mot vårt bruk-og-kast samfunn.

Chris bestemmer seg for å leve i pakt med seg selv og naturen, gir bort alt han eier ($24000) til veldidge organisasjoner og gir seg i kast. Målet for reisa er å klare seg selv i Alaskas villmark. Han bruker nærpå to år på å komme seg til Alaska og påvirker og blir påvirket av mange mennesker underveis.

Filmen skildrer en flott reise i fantastisk omgivelser, både i personportretter og natur. Bildene er nydelige og de to og en halv timene er det minste denne filmen kunne klare seg med. Om vi kjenner oss litt igjen i Chris, eller velger å ha sympati med foreldrene eller dagens samfunnsnorm vil jeg påstå at det uansett er en film som er verdt å se. Den er underholdende, rørende, livsglad og tankevekkende.

Les mer hos imdb.com.

The Spook’s Apprentice av Joseph Delany

The Spook’s Apprentice er en eventyr/fantasy serie (link) med grøsserelementer for barn/ungdom. Vi følger en ung «syvende sønn av en syvende sønn» fra han blir gitt bort som læregutt til områdets mørkemann. En «spook» er ikke en mørkemann i vår vanlige betydning av ordet, men en mann som bekjemper mørkets krefter. Det er altså et nobelt yrke, men et misforstått ett.

Tom Ward (hovedpersonen) blir stilt ansikt til ansikt med «ghouls», spøkelser, hekser og andre av mørkets mørkere skapninger allerede som 13 åring. Vi følger han gjennom opplæring og skolegang hos sin mester og gjennom små, men aldri uskyldige eventyr helt til hver av bøkene slutter med et større oppgjør med onde krefter.

Read more

Jazz og pop sommeren 2009

My One and Only Thrill er en avdempet jazzplate fra det som kommer til å bli en av århundrets største artister; Melody Gardot. Melody synger med en mesterlig stemme og en nerve vi ikke møter i mainstream musikken. Vi snakker myk fløyel som omsvøper deg. Sommernetter som hvisker deg i øret og høstregn iblandet tårer.

Fra et spennende nytt damebekjentskap til et annet; Begin to Hope med Regina Spektor var forfriskende alternativt. Ikke helt stemmeprakten til Melody Gardot her, men en lekende stemme med friske melodier og spennende arrangement.

Jeg tar en tur tilbake til jazzen og Bare Bones av Madeleine Peyroux. Jeg har kun hørt et par låter fra dette albumet, men klarte samtidig notere meg at det er de som mener dette er en av tidenes største (jazz)vokalister. Ikke helt Melody Gardot, selv om sammenlikningen mellom de to normalt vil gå den andre veien, men det sier seg selv at Bare Bones er verdt et stevnemøte.

Hva skal jeg så si om Leave Me In the Dark av Keri Noble? Det er filmkvalitet over denne stemmen. Ikke klassisk storhet som hos jazzdamene nevnt over, eller Lizz Wright og Ruthie Foster, men en grøssende god formidling av følelse likevel.

Til slutt må jeg inkludere en mann i det gode selskap; Jack Johnson med In Between Dreams. Dette er varm og avslappet «feel good» musikk. Det er for det meste lekende melodier, og de gangene tekstene trår dypere vann har du fremdeles lyst til å danse i flammene fra leirbålet. Musikk som gjør disse regntunge sommerdagene lettere.

Freshwater av Tom Kristensen

Freshwater av Tom Kristensen. Bilde fra bokkilden.noJeg har til nå lest svært lite bøker av norske forfattere. De jeg har vært gjennom, har ofte skuffet. Sånn er det. Norge er et lite land, og resten av verden er stor. Det skulle bare mangle at det finnes mye bra der ute, og at det kanskje er litt lengre mellom godbitene her hjemme.

«Freshwater» av Tom Kristensen var underholdene og ga meg det jeg var ute etter -en spenningsbok til å slappe av med. I tillegg anser jeg det som meget mulig at han føyer seg inn i rekken blant norske forfattere jeg kommer til å lese mer av.

Et stykke ut i boka gikk det opp for meg at jeg mest sannsynlig hadde hørt boka anmeldt på radioen, og at jeg kanskje litt ubevisst valgte nettopp denne i hylla. Men det er greit nok. Hvem vet, kanskje det at du leser dette nå en vakker dag får deg til å plukke opp boka. Noe du burde, da Tom Kristensen gjennom en krimbok klarer å sette et skråblikk på det politiske og økonomiske systemet som vi akter så høyt, samtidig som svindel og overgrep avdekkes i stadig stigende tempo.

Vent nå litt! -Er det kanskje to sider av samme sak?