Drømmer du om et liv i sus og dus?

Gleder du deg til å bli pensjonist? Til å slippe å jobbe, til å leve ut drømmene dine? Dessertgenerasjonen er antagelig den siste generasjonen som fullt ut får oppleve det, så om du ikke var mellom 18 og 25 år i 1968, må du nok som meg belage deg på å jobbe til du er minst 70 år.  I hvert fall før du kan lene deg tilbake for å ta ut den velfortjente og forjettede pensjonen. Hvis vi da noengang kommer til å tenke å slik igjen: at det offentlige sorgløst skal forsørge oss de siste 20-30 årene av livet.

-For å sitere enn meget klokere mann enn meg selv, Frank Aarebrot:

Utslaga er allereie vanvitige. Det er ufatteleg at mine studentar har ein halv million i studielån når høgare utdanning er gratis. Og det er ganske ufatteleg korleis min eigen generasjon syter og klagar. Vi vart fødd inn i velstandsauke, de vart fødd inn i økonomisk krise. Det er vi som er dessertgenerasjonen og vi er i ferd med å trekkje opp stigen bak oss.

(Riktig nok i en appell om stemmerett, men jeg tror jeg ville hatt han med meg her også.) Det er høl i huet å tenke seg at det offentlige skulle forvalte pensjonen av oss alle, slik den har gjort for barna av etterkrigstiden, i det vi eldes, slik vi nå gjør. Haikjeften er for stor; inntektene ser ikke ut til å holde tritt med utgiftene.

Så til deg som er relativt ung og frisk nok til å jobbe, du sparer vel til dine gamle dager?

Fortsett å lese «Drømmer du om et liv i sus og dus?»