Charlie Wilson’s War (2007)

Based on a true story. You think we could make all this up?

En film hvor Tom Hanks spiller bra (igjen!) og hvor Philip Seymour Hoffman heller ikke gjør det så ille. Julia Roberts trekker sikkert et par ekstra til lerretet, men rollen var beskjeden og tilbaketrukken i forhold til øvrige.

Settinga er 1980-tallet, den kalde krigen og afghanernes kamp mot kommunistene i Sovjet mens resten av verden sitter på sidelinja og ser på. Kongressmann Wilson (USA) er som enhver annen sann patriotisk amerikaner innteressert i å utrydde kommunsimen og ser den fantastiske innsatsen afghanerne gjør og hvilken mulighet som ligger i å la dem fortsette kampen. Men de trenger hjelp. Militærhjelp. Målet blir å “shoot them helicopters down” og gjennom lobby og iherdig innsats klarer Wilson å ta budsjettet for operasjonen fra 5 millioner (USD) til 1 milliard(!) gjennom det såkalte “black-ops” budsjettet.

These things happened. They were glorious and they changed the world…
…and then we fucked up the end game.

Filmen er svært severdig og kommer herved anbefalt!

Les mer hos IMDb.

Into the Wild (2007)

Hovedpersonen Chris er nettopp ferdig med college, lever i en familie som er tynget av krangler og vold og har ellers opparbeidet aversjon mot vårt bruk-og-kast samfunn.

Chris bestemmer seg for å leve i pakt med seg selv og naturen, gir bort alt han eier ($24000) til veldidge organisasjoner og gir seg i kast. Målet for reisa er å klare seg selv i Alaskas villmark. Han bruker nærpå to år på å komme seg til Alaska og påvirker og blir påvirket av mange mennesker underveis.

Filmen skildrer en flott reise i fantastisk omgivelser, både i personportretter og natur. Bildene er nydelige og de to og en halv timene er det minste denne filmen kunne klare seg med. Om vi kjenner oss litt igjen i Chris, eller velger å ha sympati med foreldrene eller dagens samfunnsnorm vil jeg påstå at det uansett er en film som er verdt å se. Den er underholdende, rørende, livsglad og tankevekkende.

Les mer hos imdb.com.

Babel (2006)

«Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»

Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»

Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
1. Mosebok, kapittel 11, vers 4-9

Og jeg konstanterer at filmen Babel illustrer at vi ikke på noe plan ser ut til å forstå vår neste fullt ut..

The Last King of Scotland

The Last King of Scotland
En langt på vei underholdende film om krig og massedrap i Uganda. Err. Ja, jeg vet. Men filmen klarte faktisk å forene to ytterpunkter og samtidig få fram et budskap (vi ikke hører for ofte om). Den unge, idealistiske vestlige ungdommen som skulle ut å redde verden (underholdninga), mot en korrupt diktatorgeneral som var gått helt av skaftet. Plasser den vesle voksne briten i mellom disse ytterpunktene som en dobbelmoralistisk observatør og jeg føler filmen sier en hel del om hvordan verden av og til føles å være.

Filmen blei ytterligere båret fram av god lyd, flotte rytmer og fin filming.

“Problemet” med filmen er at jeg sitter igjen med en skikkelig uggen følelse av at det (selvsagt) fremdeles er galt fatt i verden. Som den unge skotten skulle også jeg gjerne gjort noe med det. Samtidig har jeg (for?) mye av briten i meg, og når jeg tenker på det blir jeg både apatisk og trist. Og der stopper det (nesten). Nøden, elendigheten og korrupsjonen ender derfor (igjen) med å bli noe forferdelig som heldigvis ikke har rammet meg..

Gale hunder får revet skinn

“Gale hunder får revet skinn” av Brynjulv Raaen kan anbefales på det varmeste som en koselig liten røverhistorie. I skrivende stund er jeg enda ikke ferdig med den, men halvveis inn har den vært både vittig og intelligent. En artig liten kombo. Når boka attpåtil kan leses til å kritisere / harsellere med både bås- og likmannssamfunnet og kapitalismen så er jo det bare prikken over i’en.

Jeg lot boka hvile da “Skredderen fra Panama” kom på TV. En god film. For dere som ikke har sett denne anbefaler jeg at dere gjør så. Den tok over der jeg slutta i nevnte bok; med kritikk av vår kjære onkel Sam, korrupsjonen, sovepute-tilstanden og moral- og miljøutfordringene vårt altopphøyde kapitalistiske demokrati bringer med seg. Filmen bygde seg opp mot en slutt som var noe mer latterlig enn strengt tatt nødvendig, men hey, hvem av oss klarerer å være perfekte tvers gjennom?