Endring

I møte med endring og forandring finnes det to arketyper: de som motvillig lar seg tilpasse og de som aktivt deltar i prosessen. Det blir som i liknelsen om de to løperne. -Det var to løpere som begge daglig løp på stien mellom sine to respektive landsbyer. Stien var godt opptråkket og velkjent. En dag begge løperne var samlet i landsbyen lengst mot øst, forsvant både stien og landsbyen i vest. Løperen som holdt sin daglige rutine mest kjærkommen så med skepsis på den andre løperens iver etter å gjøre oppdagelser av nye stier og landsbyer, for var det i det hele tatt noen garanti for at så fantes? Og der hvor sistnevnte løp både raskt og langt og stadig gjorde seg nye opplevelser og nye oppdagelser gikk det seinere med han som holdt det kjente så høyt. Han fra landsbyen i øst tok seg med flid og dyd møysommelig fram i det nye terrenget, men da stiene som blei til fremdeles var nye og røffe krevde de fottøy han ikke var kjent med og helst ikke ville prøve. Det fikk heller ta den tida det krevde. Den aktive løperen fra vest gikk på snørra og fikk noen skrubbsår rett som det var, men i de langt fleste tilfellene kunne støvet børstes av og sårene leges. At han attpåtil fikk oppleve soloppgang og solnedgang fra landsbyene som var de nærmest ga han glede og lyst til å lære også nye løpere å finne mening utenfor den mest oppgåtte sti.

All ære til de som våger

-å gjøre ting på en annerledes måte.

Takk til virksomhetsledere, bedriftseiere og myndighetspersoner som våger å se at de ansette er ikke en ensartet masse. Takk til de som i praksis tilrettelegger for ansatte med ulik tilnærming til arbeidslivet, som lar ens ansatte få trene (og hvile) i arbeidstida og som tenker alternativt når det kommer til å belønne miljøvennlig transport til og fra arbeid. Takk til de som tilrettelegger for småbarnsforeldre og de som har omsorgstrengende personer i sin nærmeste krets. Takk til de som tar etikk, bærekraft, fjern- og nærmiljø og klima på alvor. Takk til alle de som ikke lar det å drive butikk gå på bekostning av verken den verdenen vi lever i, eller den verden vi bygger for våre etterkommere.

Takk til de kollegaer, venner, familiemedlemmer, kamerater og medmennesker som gjennom sitt virke og sitt levevis gjør at verden oppleves å ha framtidshåp.

Må dere få leve lenge i landet og må jeg få gå i deres fotspor.

Vær tro mot deg selv

Er du en av de som tar alle mulige forbehold i møte med viderverdighetene livet byr på? En av de som har problemer med å bestemme seg for hva som skal bli ditt neste steg, og om du i møte med valgene på din vei skal lande på et «ja» eller et «nei»?

Ikke bli en levende død.

Vær bevisst dine muligheter og bestem deg for hvem du ønsker være. Med en klar forestilling om hvem du er som person, hva som utgjøre kjernen av din personlighet, din integritet og ditt vesen, ja, da vil jeg påstå at spørsmålet dreier fra hva hvis? til hva nå?. Når du legger bort forbeholdet og tvilen og inviterer til handling, da kommer svarene mange ganger lett(ere).

Ikke bli din egen verste fiende. Jobb for å nå målene dine, kjemp for det du tror på. Våg å gå på nederlag, våg å feile. Det er nå du står i livets arena, og vi har bare fra i dag til dagen vi dør til å handle, til å gjennomleve nederlag og å smake på seire.

It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.

Theodore Roosevelt

Smil til verden

Hver dag vi våkner har vi ca 16 timer til disposisjon. Hvordan vi bruker tida, er opp til hver og en av oss. En god start kunne være å passe på å smile. Smile til dagen og smile til seg selv. Dernest smile til alle en møter på sin vei. For som det heter i diktet:

Et smil, det smitter,
se, da noen smilte til meg i dag,
smilte også jeg.
Jeg runda hjørnet og noen så mitt glis.
Da han smilte forstod jeg,
smitta kom fra meg!

For alle møter vi får med andre mennesker, etterlater vi litt av oss selv. Vi overfører positive eller negative følelser på andre mennesker i møtene vi har. Når alt som er igjen etter oss til slutt og rest er minnene og følelsene vi har innprentet hos andre, bør vi ikke da anstrenge oss for at de er positive? Sunniva Gylver har om liv og død og glede sagt:

Vi dør litt, hele tiden, helt til vi holder opp med å leve her på jorden, og derfor holder opp med å dø. Men hvis jeg ikke bare gleder meg over mitt eget liv de mange gangene det er mulig, men også gjør livet til noen andre mer fylt av glede – da reiser jeg ikke tomhendt og naken herfra.

Likevel, det er ikke alle stunder vi er ment å skulle smile. Noen ganger er det bare for vanskelig. Da er det helt nødvendig å ha noen å kunne betro seg til. For jeg tror det er visdom også i munnhellet delt glede gir dobbelt glede, og delt sorg gir halv sorg.

Smil når du kan,
en dag vil også du
måtte gråte.

Smilene du gav,
gir deg ei varm hånd
når nøden står for din dør.

Be deliberate

Slow down and enjoy Life. It’s not only the scenery you miss by going too fast – you also miss the sense of where you are going and why.

Eddie Cantor

Eddie, som hadde sitt virke første halvdel av 1900-tallet, hadde tydelig en observasjon om sin samtid som like gjerne kunne vært gitt oss i dag. Det traff i hvert fall meg. Følelsen av å være passasjer i eget liv uten kontroll over verken retning eller fart kan dukke opp i ny og ne.

Tilbake i 2008 hadde jeg et innlegg jeg kalte “Mindre bilkjøring, bedre humør?” hvor jeg gjorde et forsøk på å bruke (humor og) bilkjøring som et eksempel på et hektisk og heseblesende liv. Et liv som til tider suser fort avsted. For noen kanskje litt vel fort: Hørt om ho som kom hjem fra jobb, og fant ut at livet hadde passert?

Det trenger ikke være sånn. Det er vårt valg. Vi kan bestemme oss for å stoppe for å lukte på blomstene, høre på lerka og se på fargespillet. Det er ikke før vi velger å være vårt eget livs arkitekt vi kan forvente å forme det til det vi ønsker. Det er nemlig få ting som gjør seg selv, ikke engang langsom mat.

Huset i skogen

Veien mot nytt hus

Går du med planer om å bygge hus? I denne artikkelen deler en familie gode tips og råd med bakgrunn i prosessen de selv stod i da de skulle bygge bolig landlig plassert. Du får råd i forhold til valg av arkitekt, entreprenør og byggeprosess.

Vår første bolig var en nyoppført leilighet på 50 kvadratmeter med ett soverom. Leiligheten var helt topp og hadde et hav av plass for to nygifte. Da første baby dukket opp startet i midlertidig jakten etter neste hjem. Vi “oppgraderte” til enebolig og fikk tilgang til to soverom og adskilt kjøkken. Vi hadde det som tre små plommer i samme egg i ei god årrekke før familien økte med ytterligere et medlem. Veien videre til det som nå er vårt hjem kom som en konsekvens av en tilforlatelig tilfeldighet..

Ei vakker pinsehelg for litt siden ferierte vi i barndomshjemmet til kona, et hus på et lite skogbruk. Været var fint og liv sydet i skogene rundt huset. Våryre bestemte vi oss siste feriedagen for å spørre om å få låne huset et år. -Det skal sies at vi på dette tidspunktet hadde sett oss ut ei potensiell tomt vi drømte om å bygge på. Og hva kunne være bedre enn å prøve bo området før videre planer skulle legges?

Gården omtales i gamle kilder første gang i forbindelse med at rydningsmann Jakob Olsen var bruker på gården i 1647. Den har siden 1800 vært i familiens eie.

Fortsett å lese «Huset i skogen»

Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

Hjernebarken

I dag har lukter, lys og lyder vekket minner av fordumstider.

Jeg har vandret gatelangs under fjerne himmelstrøk. Jeg har opplevd høstmorgenen, vårformiddagen, sommerdagen og vinternatta.

Jeg har forfulgt drømmer. Svevd høyt.

Jeg har levd meg inn i tider og steder jeg ikke kjenner. Parallelle virkeligheter.

Jeg har kjent på spenningen og gleden av å oppleve ting for første gang. Jeg var som barn igjen. Bekymringsløs.

Og nå?

La vie en rose

Kan ikke grine.
Mitt liv er pine
og ren rutine.

Hva kan jeg gjøre?

Hvor enn jeg vanker,
i egne tanker,
jeg intet sanker,
men hjertet banker.

Mitt liv er pine
og ren rutine.

Kan ikke grine.

-“La Môme” (eller “Spurven”) om Edith Piaf

Av og til kan man kanskje kjenne seg litt igjen i klagesangen som mor til Edith Piaf åpner “La Môme” med?

Ta for eksempel årstida vi er inne i nå; jeg finner den tidvis uholdelig lang med sine korte dager og lange mørke netter. Mens sommeren derimot med sin deilige varme og lange, lyse dager til sammenlikning oppleves så altfor kort.

Tenk Sørlandsvinteren med zombiegange og tunge øyelokk, mye TV-titting og andre latsabb aktiviteter, mot Sørlandsommeren med bading, båtturer, grillkvelder, strandliv, shopping, kafébesøk, hvitvin på balkongen, musikk og befriende lite klær (-flere av disse tingene kan man selvsagt med vel så mye hell gjøre om vinteren, men det er ikke poenget per se).

Tenk på sommerens lange skygger og varme lys fra 0600 til 0900 om morgenen og fra 1800 til 2100 om kvelden – mot tilsvarende perioder nå.

Jeg fikk meg en liten tur ut i dag i forsøk på å ta litt bilder. Det kunne helt sikkert blitt kronet med større hell om jeg hadde tatt morgenen eller ettermiddagen i stedet for midt på dagen. Eller om jeg hadde vært bedre kjent i Søgne. Vært noe mer kreavtiv. Eller om det hadde vært sommer. -Det var hvertfall det jeg tenkte.

Tenk hvor vanvittig deilig det må ha vært å vokse opp på en plass som Søgne! Med strender, lange svaberg, øyer, holmer, skjær, bukter og viker, innsjøer, tjern og vann som alle bare synger og lokker etter å kapre deg i en lang sommerferie. Tenk heiene, “fjelltoppene” og skogen bak huset eller over jordet. Tenk lyset og sola som allerede står over horisonten i det du klarer å våkne og som holder det gående lenge etter du har sovnet. Tenk på de spennende campinggjestene, strandturistene og nabojenta. Iskremvogna. Spark på boks. Politi og røver. Badebukse, kjeks og boller. Sykkeltur.

“Kom Mai du skjønne, milde”.

Mindre bilkjøring, bedre humør?

Jeg har aldri vært så aggresiv som de årene jeg kjørte bil. Du irriterer deg over fotgjengere, syklister og manglende parkeringsplasser.

Frank Rossavik i Bergens Tidende

Da jeg var ute å syklet i dag fikk jeg den beste idéen.

For litt siden plukket jeg opp en haiker som viste seg å komme fra Canada og nå var på rundreise i Skandinavia med ryggsekken som eneste følgesvenn. Da jeg suste bortover E-39 mot Søgne spurte han fortvila om vi ikke brukte «Nordsjøveien» -dvs kjørte langs den fantastiske kysten? Jeg måtte selvsagt skuffe han å si at nei der var det bare smale og svingete veier hvor du attpåtil måtte kjøre sakte og ting i det store og det hele tok altfor lang tid..

Men tilbake til sykkelturen og idéen. Vi har som kjent altfor masse penger her i landet, og her er den perfekte måten å bli kvitt disse på i en tilnærmet vinn-vinn situasjon:

Tenk deg at det kunne være kos å være på tur. Selv når man kjører for å komme fra A til B. Tenk deg at vi brukte de naturskjønne veiene våres som vi til vanlig skyr som pesten og ellers egrer oss til døde på fordi det ligger en tysk eller dansk campingturist midt i veien som absolutt ikke vil slippe deg forbi. Tenk om det ikke gjorde noe. Tenk om det var allment tilgjengelige rasteplasser, utsiktsposter, badesteder og ladestasjoner. Tenk deg at du hadde tid til å bare være til -tid til å være på tur. I motsetning til å haste avsted langs bråkete og skitne Europaveier som sammenliknet med det virkelige Europa likevel bare er som hestetråkk å regne.

Du som har sett Cars vet hva jeg snakker om.

Det er her Staten kommer inn bildet med oljemilliardene våre. De tilbyr seg å la deg bytte inn bilen din i miljøvennlige alternativer: sykkel, dresin, scooter eller en bil som går på noe naturvennlig, for eksempel strøm. Det er selvsagt så godt som gratis å bruke disse strømbilene -man betaler kun en symbolsk penge på ladestasjonene og årsavgifter, bompenger og alt mulig liknende er gratis. Kanskje man til og med får et fradrag på skatten. De som velger å beholde sin SUV eller forøvrig diesel eller bensin bil får lov til det, men betaler skyhøye avgifter -kanskje til og med et slags kjørevederlag av noe slag.

Offentlig transportnett bygges ut og koster nesten ingenting å benytte seg av. Det er tilgjengelig, behaglig og effektivt.

De nevnte gamle riks- og fylkesveier og hva de måtte være blir forvaltet og tilbudet langs veiene for offentligheten styrkes med kaféer, toaletter, kroer, herberg og andre krypinn (-her må nok en og annen hytteeier kompenseres noe for å oppgi naturskjønne perler).

Elbiler går som kjent ikke allverdens langt, eller fort, så vi blir «tvunget» til å ta det med ro. Vi velger å kjøre løyper som tar oss innom en kulturstad vi ellers ikke ville vist eksisterte, vi stopper langs kysten og fanger en fisk eller tar et bad osv. Mulighetene for kos og hygge blir endesløse. Vi forurenser så godt som ikke, og vi sliter minimalt på veinettet. Og de gangene vi må komme oss fram i en fei hopper vi på et lyntog eller en hurtigbuss som ikke er belemret med køer. Ansatte og arbeidsgivere sparer millioner i parkeringsavgifter, bompenger, kjøregodtgjørelser og ikke minst tid! Ulykkesstatistikken går ned og alt er bare velstand.

Nå?

Sleeping Satelite vekker minner

Jeg er på vei hjem fra flyplassen etter et par hektiske dager med jobb i Oslo. Bilradioen er innstilt på Radio Norge, jeg vil sjekke om de har en bedre profil enn Kanal24 hadde, og fordi mitt vanlige radiovalg Petre har Pyro på programmet. Det tar ikke lang tid før de har formidlet flere ganger at ”..vi spiller populærmusikk fra de fire siste tiår”.

Å få høre en låt man har hørt veldig mange ganger, men har glemt fullstendig bort i løpet av 10-15 år er en litt snodig opplevelse. De spiller Tasmin Archers – Sleeping Satelite, og jeg må smile fra øre til øre. Jeg vil si man har forskjellige typer favorittsanger, og denne var en favoritt for meg av en helt spesiell grunn. Fortsett å lese «Sleeping Satelite vekker minner»