Noe er råttent i betalingsmodellen til avisene

Har du også plutselig, nesten umerkelig, endt opp med en lang liste med abonnementer? Eller har du kanskje ikke helt oversikten over alle abonnementene som tikker og går? Da er du ikke aleine. I følge en undersøkelse gjort av Minna har nordiske forbrukere i snitt 8-12 abonnementer hver. Det må være en betydelig oppgang bare de siste 10 årene. Tidlig 2000-tall var det fremdeles stort sett strøm, internett, mobil, kanskje TV og kanskje papiravis man abonnerte på. -Her er det litt artig å merke seg at «abonnement» var brukt om tjenester som må betegnes som mer eller mindre nødvendig infrastruktur, det er gjerne ikke tilfelle for alt vi har av abonnement i dag. Hva skjedde?

Det er åpenbart lønnsomt med en abonnementsmodell; tjenesteleverandøren sikrer seg en forutsigbar inntekt, kanskje til og med en relativt høy andel passive kunder som jo vil si høyere fortjeneste pr. levert tjeneste/produkt. Dette siste har gjerne treningssenterne hatt den tvilsomme æren å få mye omtalte rundt: alle de av oss som rundt nyttårstider bestemmer oss for at i år skal jeg trene både fast og ofte. Men løftene vi til stadighet gir oss selv er de som oftest brytes, derav begrepet livsløgn hvor idealismen får brynt seg mot realismen.

Et abonnement kan absolutt være et attraktivt kjøps- og betalingsalternativ dersom du vurderer kostnaden å stå i forhold til leveransen, og det fordrer gjerne at leveransen er noe du jevnlig forbruker.

Så til puddingen i denne historien: avisene

Er det ikke litt fiffig å gi seg hen til fast ukentlig/månedlig/årlig betaling for å bli pådyttet målrettet annonsering, adferdssporing og analyse? Vi tror kanskje vi betaler kun med penger for å få tilgang til innhold produsert av avisene, mens vi i realiteten både betaler med kroner og med data om oss selv. -Vi blir passivt og mot bedre viten produktifisert. Hadde innholdet bare vært gratis tilgjengelig, gjerne bak innlogging, hadde det vært kjent landskap. Vi har jo siden Facebooks inntreden i verden til stadighet blitt påminnet paradigmet «hvis du ikke betaler for det, så er det du som er produktet.» Men å betale for å bli et produkt..?

Det er (for meg) fullstendig uaktuelt å abonnere på digitale avisabonnement av overnevnte grunner, men også fordi det heldigvis finnes aviser også i Norge som produserer eget og dermed ulikt og interessant innhold, hvilket igjen ville tilsi at jeg gjerne ikke ville nøye med meg ett abonnement. -Å betale 2-300 kroner i måneden for tre-fire aviser er jeg ikke villig til, spesielt ikke hensyntatt den reklame- og markedsrettede finansieringsmodellen hvor jeg som kunde blir produktifisert. Å betale to-tre kroner pr. artikkel jeg skulle ha lyst til å lese ville jeg derimot gjort glatt; uten behov for brukerkonto selvsagt. Si jeg kjøper tilgang til 10 artikler pr. dag året gjennom så ville det kunne gi en fin slant i kassa til mediehusene, samtidig som jeg ville slippe rimeligere fra det enn å holde tre-fire abonnement, samtidig som jeg fikk lest det jeg ville.

Avisene vil ha oss til å betale, det er rett og rimelig, men modellen bør legges om. Gi meg anledning til å betale pr. artikkel og ton samtidig ned bruken av informasjonskapsler og sporing til det aller nødvendigste; å ta i mot betalingen.

Jeg representerer nok ikke en gjennomsnittlig aviskonsument, men det er lite sannsynlig at jeg representerer en potensiell kundegruppe helt for meg selv. Og den ene forretningsmodellen trenger ikke slå ut den andre. Sånn som det står nå unnlater avisene å sikre seg inntekt de ellers kunne fått.

Aftenposten har i disse tider en kampanje som lokker med avisen i 5 uker for 5 kroner. Selsamme avis hadde en fin artikkel om alle app-abonnementene vi gjerne plutselig har samlet opp hvor journalisten uttalte: «Det er dumt å betale for tjenester man ikke bruker. Gratis prøveperioder har en lei tendens til å gli over i betalingsabonnement, og nærmest ubemerket trekke penger fra konto en gang i måneden eller året. Små beløp som samlet kan utgjøre hundrelapper i måneden.» -Eller som i tilfellet med Aftenposten, nesten kr 3.000 i året etter endt “prøveperiode”.

Synes du abonnementsmodellen til avisene er a-okay? Vi har vel strengt tatt bare to valg slik det står her og nu; enten abonnere eller la være. Er du likevel interessert i begrense spioneringa og analyseringa? Ta en titt på innlegget Når internett spionerer på deg. Er du lei av å forholde deg til masende reklamer, annonser og innpåsliten bruk av store skrifttyper og masende farger? Ta en titt på innlegget Hvorfor bruker ikke flere RSS?

Foto: Rishabh Sharma on Unsplash

Går vi ikke lengre kun for gangens skyld?

BBC hadde en lang og god artikkel om dette tilbake i 2014 som jeg først snublet over (no pun intended) i dag. Vi har vært opptatt av det å gå; gangen, spaserturen her på bloggen i form av et sitat av Søren Kirkegaard som vi mener oppsummerte gangens altoverskyggende betydning; dette anbefales lest. Samme for BBC-artikkelen som jeg ikke gjør noe forsøk på å oppsummere her utover:

  • Gå langt, aller helst uten et spesifikt mål
  • La mobilen ligge, ikke tekst og ikke tegn ruta i et kart
  • Ikke sett musikk til turen, gå med alle sanser åpne
  • Vær oppmerksom på omgivelsene, vær oppmerksom på deg selv
  • Gå alene

Høst deretter en friere tanke, et lettere sinn og en sprekere kropp!

Plusstid

Hva gjør du når du plutselig sitter med tid mellom henda som du ikke hadde regnet med?

Jeg opplever at det skjer relativt sjeldent om dagen, og jeg har lurt på om det muligens kretser et lite sort hull i bane rundt meg selv, men så er det vel gjerne sånn at overskuddstid ikke nødvendigvis kommer av seg selv, men at den må søkes aktivt?

Her om dagen hadde jeg noen overtidstimer til gode som kunne veksles inn i avspasering, og det er (nesten) ingenting som er så vidunderlig fantastisk som plusstid. Det er som en privat liten tidsmaskin hvor «må», «burde», «skulle» og tilsvarende stygge småord ikke lengre eksisterer. Det er som om verden settes på pause.

Plusstid. Gratistid. Tilleggstid. Overskuddstid. Nulltid. -Kjært barn kunne hatt mange navn. Hva kaller du de timene du plustelig får i fanget som timeplanen din ikke varslet deg om på forhånd? (en avtale som blei avlyst, avspasering tatt på sparket osv) Og hva gjør du med den?

Tenk om arbeidsgiver var pålagt å dele ut en håndfull eller to med ekstra feriedager i løpet av året sånn helt overraskende? Sykefravær og depresjoner hadde antagelig blitt vesentlig redusert. Tenk på bivirkningene av et friskere folk..

Hjelpes.

Meninga med livet?

Meninga med livet er ikke 42.

Filosofer til alle tider, fra de gamle grekerne til dagens ungdom stiller seg dette spørsmålet, og vi er mange som gir våre svar på det.

Thor Heyerdahl, for å nevne en nogenlunde moderne nordmann, trodde i begynnelsen av tyveåra at “meninga med livet” var å finne på en øde Stillehavs ø. I Edens hage så å si, for det var det han trodde han ville finne. -Han (og Liv) holdt ut ett år. Men “meninga med livet” var etter oppholdet på Fatuhiva ikke lenger forbundet med hvor de bodde, hvor lite eller mye materialistik gods de eide, men drivkraften de bar i seg om å leve drømmen og å utrette sin livsoppgave (-hva nå enn den måtte være?)

Det høres flott ut!

“Vi som ikke bygde landet”

Grunnleggende for vårt samfunn er at det å bygge er bra; som essensen av ansvarlighet og prektighet. Og til syvende og sist bygger vi i vår del av verden om vi personlig engasjerer oss og slår i en spiker eller ei. I våre dager bygger vi indirekte. Samfunnet vårt er inrettet slik at flertallet av oss bidrar til et “felles beste” blant annet og først og fremst over skatteseddelen. Vi har mange gode idealer og etablerte velferdsordninger. Vi er “like for loven” og hver dag er en mulighetens dag slik som gode, gamle Amerika har vært et bilde på siden Columbus gikk i land der for 800 år siden.

Sivilisasjonens vugge
Bysamfunnet er ingen ny oppfinnelse, men enda eldre er nomadiske samfunn. -Det gikk ikke lang tid fra den første byen blomstret opp for en 5-6000 år siden før bybefolkningen var seg “overlegne” de nomadiske gruppene. Begrepene “sivilisert” og “usivilisert” eller sågar “villmenn” brukes fremdeles den dag i dag i det vi beskriver andre og fremmede kulturer og folkegrupper. Ja, vi trenger ikke engang se så verken bakover i tid eller utenlands for det går sannelig igjen her hjemme på berget i forholdet mellom by og bygd.

Sivilisasjonens framferd
På 1930-tallet endte Thor og Liv Heyerdahl opp på en øy i Stillhavet. De trodde i sin søken etter Paradis at de ville finne meninga med livet der. Men meninga med livet var etter oppholdet på Fatuhiva ikke lenger forbundet med å finne seg Edens hage, for kunne den fremdeles finnes? -På Fatuhiva så de hva fremveksten av vår vestlige, siviliserte kultur i all sin pomp og prakt har forsøkt å gjøre med alle som har stått i dens vei. De innfødte hadde forlatt og forkastet all arv og tradisjon. Gamle kunnskaper om deres egen verden gikk gradvis tapt. Historie og kultur forsvant for alltid.

Meninga med livet blei omdefinert til å være drivkraften de bar i seg; om å leve drømmen og å utrette sin livsoppgave.

Fortsett å lese «“Vi som ikke bygde landet”»

Tur: Amfenesvarden

Jeg tok meg en tur opp til Amfenesvarden i Søgne i dag. Det var en førstereise som jeg vil være bedre utrustet for neste gang.

Jeg fulgte som sedvanlig Jostein Andresen anvisninger fra boka “Tretti turer i Søgne“, og det gikk bra helt til stien delte seg i to, og jeg (mot bedre viten?) fulgte “the one less traveled by“.. -Et råd langs veien: er du på tur i ukjent landskap og du plutselig står ved et veiskille, ta den breideste veien. Muligen den bærer strakt i fortapelsen, men du ender samtidig ikke opp en plass hvor “no man has gone before” heller. Av og til finnes det trøst i felles skjebne.

Fortsett å lese «Tur: Amfenesvarden»

Beste bokopplevelser -liste forhindret av Datatilsynet?

Topp 5 bøker:

  • «Good Omens» av Neil Gaiman og Terry Pratchett
  • «The Testament» av John Grisham
  • «A Walk to Remember» av Nicholas Sparks
  • «The Girl Who Loved Tom Gordon» av Stephen King
  • «The Hobbit» av J.R.R. Tolkien

Da jeg satt og skulle lage «Topp 5 beste bøker» lista tenkte jeg å ta turen innom Kristiansand Biblioteks e-Tjenester (link) for å sjekke lånehistorikken min der. Jeg tenkte det kunne friske opp i hva jeg faktisk har lest, og dermed kanskje minne meg på en kandidat jeg muligens kunne ha glemt/ikke komme på i farta.

Men det viste seg å ikke være mulig. Jeg sendte (selvsagt) en e-post til biblioteket for å fortelle dem at dette var en funksjon og et tilbud jeg svært gjerne skulle se tilgjengelig. Dette var svaret jeg fikk:

«Slike opplysninger får vi ikke lov til å samle på. Det er mulig på systemet, men Datatilsynet gir oss ikke lov.»

Jeg ble mildt sagt forundret og tok henvendelsen videre til Datatilsynet (link).

Datatilsynets svar: “Ved behandling av personopplysninger kreves etter personopplysningsloven et behandlingsgrunnlag. Dette kan enten være lovhjemmel, et samtykke fra den registrerte eller at behandlingen fremstår som nødvendig holdt opp mot nærmere angitte formål.

Utgangspunktet etter loven er at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Når boken er tilbakelevert er det i således som hovedregel ikke lenger nødvendig å lagre opplysninger om hvilke bøker man har lånt. Dersom det foreligger et samtykke fra den registrerte, altså låntaker, vil det imidlertid være adgang til å lagre slik lånehistorikk.”

Mon tro hvor mange «sensitive» registrere som lagrer på opplysninger knyttet til min person, selv etter behandlingen ikke lenger framstår som nødvendig. Eller for den saks skyld hvem som bestemmer hva og hvor lenge som er nødvendig. Jeg er overbevist om at dette er misbrukt på det groveste hos institusjoner som behandler viktigere informasjon enn hvilke bøker jeg har lest..

Kulturelle anstrengelser

Jeg har begynt å lese skjønnlittatur igjen, slik som jeg satt meg som mål 28.01. Første bok ut heter “Gale hunder får revet skinn” av Brynjulv Raaen. Artig på sitt røverske vis. Kanskje jeg sier noe mer om den når den er utlest.

Neste bok ligger forresten klar allerede, “Døden går i flosshatt” av John Dickson Carr. Gleder meg til den.

Begge bøkene er lånt på Biblioteket. Jeg ser ingen grunn til å betale for gleden, når det finnes et gratis alternativ.. Siden jeg nå først var på Biblioteket plukket jeg også opp “Spansk for nybegynnere”. Får se hvordan det går. Det holder med ett på å bli for mange ting på en gang igjen: romaner, spanskkurs, blog, fotoside, fotografering, bildebehandling… var det ikke noe mer også? -Jo, Masterstudie kurs!

Det går seg vel til. I verste fall lar jeg bare en ting eller to ligge.

Om litt venter en tur langs Listas strender. Jeg tar med kameraet. Og spanskkurset (for bilturen). Kunne tatt med meg “Gale hunder..” også, men tror neppe det blir tid til å sette seg ned med den.

Innen vi kommer hjem har det nok blitt natt og en ny arbeidsuke venter bak neste sving. Dersom det likevel skulle være noen minutter igjen før jeg trenger å krype til køys kan det være jeg finner fram opptaket av “Schmokk” som går på P2-teateret i dag. Er jeg riktig heldig rekker jeg kanskje også “En dag hos tannlegen” på P1-krimmen.

Det er travle dager.