Erlend ass! Han kan skrive tekst, og han kan lage musikk. «Det store blå» har gått på repeat hos undertegnede i ukesvis og låta står seg bare sterkere for hver gang. Det er så inderlig! Og om ikke jeg har en tilsvarende opplevelse av det som formidles i sangen i livet mitt, så kjenner jeg meg likevel igjen. -Det var det der; følelsen av å kjenne seg igjen i tekstene som plasserte «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013) som et av albumene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har vanskelig for å se at det vil endre seg her jeg står ved midtlivsskillet:
Låtene har en rød tråd albumet igjennom, det er gjenkjennbare øyeblikk og situasjoner, store følelser og hverdagsliv om hverandre. Vokalen kler det hele så innmari bra; det blir definisjonen av Ropstadig for meg. Instrumentering, lydbilde og miks – alt sitter!
(Ikke bare skriver Erlend Ropstad musikk som trigger følelser, men han har sannelig fått meg til åpne «bloggen» igjen. Det skulle gjerne verden vært spart for, men her er vi.)
«Her om natta» (2014) bygger videre på kvalitetene fra forrige plate og det gjør ingenting at Ropstad prøver seg på litt mer drømmende tekstuttrykk. Jeg har personlig ikke like mange låtfavoritter fra dette albumet som foregående og mener nok det er noe mindre rød tråd albumet gjennom, men like fullt ei sterk plate med tekster jeg stadig oppsøker.
Men så er jeg dessverre «teknisk skadet» og reagerer på det jeg opplever som unoter i lyd og bilde. Jeg klarer ikke se på TVer som har «motion»-teknologiene påskrudd og er lydproduksjonen svak kommer jeg ikke forbi å høre «unotene». Da ble det nå også ekstra trist da det til tross for flere kjempesterke tekster på «Det beste vi får til» (2015) er så innmari mye i lydbildet som ødelegger både låter og album for meg. Jeg «forsvarer» det stikkordsmessig her (anmeldelsen av «Alt som har hendt følger i samme stil litt lenger nede):
My One and Only Thrill er en avdempet jazzplate fra det som kommer til å bli en av århundrets største artister; Melody Gardot. Melody synger med en mesterlig stemme og en nerve vi ikke møter i mainstream musikken. Vi snakker myk fløyel som omsvøper deg. Sommernetter som hvisker deg i øret og høstregn iblandet tårer.
Fra et spennende nytt damebekjentskap til et annet; Begin to Hope med Regina Spektor var forfriskende alternativt. Ikke helt stemmeprakten til Melody Gardot her, men en lekende stemme med friske melodier og spennende arrangement.
Jeg tar en tur tilbake til jazzen og Bare Bones av Madeleine Peyroux. Jeg har kun hørt et par låter fra dette albumet, men klarte samtidig notere meg at det er de som mener dette er en av tidenes største (jazz)vokalister. Ikke helt Melody Gardot, selv om sammenlikningen mellom de to normalt vil gå den andre veien, men det sier seg selv at Bare Bones er verdt et stevnemøte.
Hva skal jeg så si om Leave Me In the Dark av Keri Noble? Det er filmkvalitet over denne stemmen. Ikke klassisk storhet som hos jazzdamene nevnt over, eller Lizz Wright og Ruthie Foster, men en grøssende god formidling av følelse likevel.
Til slutt må jeg inkludere en mann i det gode selskap; Jack Johnson med In Between Dreams. Dette er varm og avslappet «feel good» musikk. Det er for det meste lekende melodier, og de gangene tekstene trår dypere vann har du fremdeles lyst til å danse i flammene fra leirbålet. Musikk som gjør disse regntunge sommerdagene lettere.