Into the Wild (2007)

Hovedpersonen Chris er nettopp ferdig med college, lever i en familie som er tynget av krangler og vold og har ellers opparbeidet aversjon mot vårt bruk-og-kast samfunn.

Chris bestemmer seg for å leve i pakt med seg selv og naturen, gir bort alt han eier ($24000) til veldidge organisasjoner og gir seg i kast. Målet for reisa er å klare seg selv i Alaskas villmark. Han bruker nærpå to år på å komme seg til Alaska og påvirker og blir påvirket av mange mennesker underveis.

Filmen skildrer en flott reise i fantastisk omgivelser, både i personportretter og natur. Bildene er nydelige og de to og en halv timene er det minste denne filmen kunne klare seg med. Om vi kjenner oss litt igjen i Chris, eller velger å ha sympati med foreldrene eller dagens samfunnsnorm vil jeg påstå at det uansett er en film som er verdt å se. Den er underholdende, rørende, livsglad og tankevekkende.

Les mer hos imdb.com.

Beste bokopplevelser -liste forhindret av Datatilsynet?

Topp 5 bøker:

  • «Good Omens» av Neil Gaiman og Terry Pratchett
  • «The Testament» av John Grisham
  • «A Walk to Remember» av Nicholas Sparks
  • «The Girl Who Loved Tom Gordon» av Stephen King
  • «The Hobbit» av J.R.R. Tolkien

Da jeg satt og skulle lage «Topp 5 beste bøker» lista tenkte jeg å ta turen innom Kristiansand Biblioteks e-Tjenester (link) for å sjekke lånehistorikken min der. Jeg tenkte det kunne friske opp i hva jeg faktisk har lest, og dermed kanskje minne meg på en kandidat jeg muligens kunne ha glemt/ikke komme på i farta.

Men det viste seg å ikke være mulig. Jeg sendte (selvsagt) en e-post til biblioteket for å fortelle dem at dette var en funksjon og et tilbud jeg svært gjerne skulle se tilgjengelig. Dette var svaret jeg fikk:

«Slike opplysninger får vi ikke lov til å samle på. Det er mulig på systemet, men Datatilsynet gir oss ikke lov.»

Jeg ble mildt sagt forundret og tok henvendelsen videre til Datatilsynet (link).

Datatilsynets svar: “Ved behandling av personopplysninger kreves etter personopplysningsloven et behandlingsgrunnlag. Dette kan enten være lovhjemmel, et samtykke fra den registrerte eller at behandlingen fremstår som nødvendig holdt opp mot nærmere angitte formål.

Utgangspunktet etter loven er at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Når boken er tilbakelevert er det i således som hovedregel ikke lenger nødvendig å lagre opplysninger om hvilke bøker man har lånt. Dersom det foreligger et samtykke fra den registrerte, altså låntaker, vil det imidlertid være adgang til å lagre slik lånehistorikk.”

Mon tro hvor mange «sensitive» registrere som lagrer på opplysninger knyttet til min person, selv etter behandlingen ikke lenger framstår som nødvendig. Eller for den saks skyld hvem som bestemmer hva og hvor lenge som er nødvendig. Jeg er overbevist om at dette er misbrukt på det groveste hos institusjoner som behandler viktigere informasjon enn hvilke bøker jeg har lest..

Mindre bilkjøring, bedre humør?

Jeg har aldri vært så aggresiv som de årene jeg kjørte bil. Du irriterer deg over fotgjengere, syklister og manglende parkeringsplasser.

Frank Rossavik i Bergens Tidende

Da jeg var ute å syklet i dag fikk jeg den beste idéen.

For litt siden plukket jeg opp en haiker som viste seg å komme fra Canada og nå var på rundreise i Skandinavia med ryggsekken som eneste følgesvenn. Da jeg suste bortover E-39 mot Søgne spurte han fortvila om vi ikke brukte «Nordsjøveien» -dvs kjørte langs den fantastiske kysten? Jeg måtte selvsagt skuffe han å si at nei der var det bare smale og svingete veier hvor du attpåtil måtte kjøre sakte og ting i det store og det hele tok altfor lang tid..

Men tilbake til sykkelturen og idéen. Vi har som kjent altfor masse penger her i landet, og her er den perfekte måten å bli kvitt disse på i en tilnærmet vinn-vinn situasjon:

Tenk deg at det kunne være kos å være på tur. Selv når man kjører for å komme fra A til B. Tenk deg at vi brukte de naturskjønne veiene våres som vi til vanlig skyr som pesten og ellers egrer oss til døde på fordi det ligger en tysk eller dansk campingturist midt i veien som absolutt ikke vil slippe deg forbi. Tenk om det ikke gjorde noe. Tenk om det var allment tilgjengelige rasteplasser, utsiktsposter, badesteder og ladestasjoner. Tenk deg at du hadde tid til å bare være til -tid til å være på tur. I motsetning til å haste avsted langs bråkete og skitne Europaveier som sammenliknet med det virkelige Europa likevel bare er som hestetråkk å regne.

Du som har sett Cars vet hva jeg snakker om.

Det er her Staten kommer inn bildet med oljemilliardene våre. De tilbyr seg å la deg bytte inn bilen din i miljøvennlige alternativer: sykkel, dresin, scooter eller en bil som går på noe naturvennlig, for eksempel strøm. Det er selvsagt så godt som gratis å bruke disse strømbilene -man betaler kun en symbolsk penge på ladestasjonene og årsavgifter, bompenger og alt mulig liknende er gratis. Kanskje man til og med får et fradrag på skatten. De som velger å beholde sin SUV eller forøvrig diesel eller bensin bil får lov til det, men betaler skyhøye avgifter -kanskje til og med et slags kjørevederlag av noe slag.

Offentlig transportnett bygges ut og koster nesten ingenting å benytte seg av. Det er tilgjengelig, behaglig og effektivt.

De nevnte gamle riks- og fylkesveier og hva de måtte være blir forvaltet og tilbudet langs veiene for offentligheten styrkes med kaféer, toaletter, kroer, herberg og andre krypinn (-her må nok en og annen hytteeier kompenseres noe for å oppgi naturskjønne perler).

Elbiler går som kjent ikke allverdens langt, eller fort, så vi blir «tvunget» til å ta det med ro. Vi velger å kjøre løyper som tar oss innom en kulturstad vi ellers ikke ville vist eksisterte, vi stopper langs kysten og fanger en fisk eller tar et bad osv. Mulighetene for kos og hygge blir endesløse. Vi forurenser så godt som ikke, og vi sliter minimalt på veinettet. Og de gangene vi må komme oss fram i en fei hopper vi på et lyntog eller en hurtigbuss som ikke er belemret med køer. Ansatte og arbeidsgivere sparer millioner i parkeringsavgifter, bompenger, kjøregodtgjørelser og ikke minst tid! Ulykkesstatistikken går ned og alt er bare velstand.

Nå?

En haikende turist

På vei vestover fra Kristiansand møtte jeg på en kar med en drabelig svær ryggsekk som stod å haika i rundkjøringa ved Samsen. Det var først ved andre øyekast at jeg bestemte meg for å plukke han opp. Det skulle jeg ikke gjort.

Bare tøyser. Det viste seg å være en kjekk kar og dette var hans historie:

Han hadde studert psykologi, men funnet ut at det ikke var noe særlig stas i lengden, derfor sluttet og ventet nå på at nytt semester skulle ta til. I mellomtida hadde han fått seg litt fritid mellom henda og tok seg nå en tur i verden. Karen var fra Montreal i Canada, glad i hiking og hadde hørt mye fint om Skandinavia, så derfor var han her. Dessuten kjente han en kar i Sverige.

Tidligere i år var han riktignok på New Zealand i to måneder, men nå var det altså Skandinavia i tre måneder.

Danmark fikk ti dager, og nå var det Norge som stod for tur. Han kom inn i landet via Sverige, hadde haika seg ned til Kristiansand, men første ordentlige stopp skulle først være i Stavanger. Der ville han til Preikestolen og deretter se det an, men til slutt ende opp i Tromsø. Målet var å haike hele veien. Han var litt skuffa når han forstod at vi ikke kjørte den gamle kystveien når vi tok oss fram, men skulle la det stå til lell..

Fra Tromsø skulle turen gå via Finland (fremdeles via haik) for så å avslutte i Malmö.

Ryggsekken var stor, men lett, klærne mørke, men ledige og på beina satt et par solide ankelhøye tursko. Han kjente overfladisk til geografien og strekninga han skulle forsere og ga inntrykk av å være en ressurssterk ung kar med beina planta på jorda. Jeg tror han fint klarer de tre månedene med tommelen i været som han har satt seg fore.

Nå har det gått en time siden jeg dumpa han i veikanten og jeg håper han har funnet seg en anna behjelplig sjel som har kunnet hjulpe han videre på sin ferd.

Søgne, paradis for fattigfolk

Tittelen kunne like gjerne vært “Lundeheia”, “Utsikt over Søgne”, “Tur i Lundeheia” eller noe annet liknende. Men flere ting slo meg da vi var på tur i nettopp Lundeheia.

Du skal ikke ha beveget deg mye i Søgne og omegn før du skjønner at Søgne ikke er for fattigfolk. Ta deg en tur utover Langenes, mot Høllen eller et uttall andre kystnære strøk og andre boligområder (eller innom Finn.no) og du skjønner snart at verken hus eller eiendom tilhører nedre prissegment. Flere plasser vil du til og med finne private veibommer og store inngjerdinger bare et lite hakk unna patruljerende vaktbikkjer og skarpladde våpen. Noen av de mest bevokta stedene kan sågar være hytter(!).
Fortsett å lese «Søgne, paradis for fattigfolk»

The Road Not Taken

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

-Robert Frost

Norske veier

God morgen, godt folk. I dag har jeg tenkt å si litt om veier. Jeg hater norske veier. De svingete, smale veiene som tiltrekker seg snegle- og porselenssjåfører. Veier som tilsynelatende aldri søker å bringe deg korteste vei mellom A og B, men minst dobler reisetida di. Hovedvei? Europavei? Nei, mer som kjerreveier fra det forrige årtusen.

Jeg har kjørt over 1000km på disse nevnte veiene siden sist, og føler jeg har grunnlag for å uttale meg. Jeg lurer på hva slags folk det er som sitter og tegner det norske veinettet. Grønlandsområdet, og Skien spesielt har jeg dårlig erfaring med. For å være helt ærlig ser jeg for meg at det må være demoner som Crowley (les: “Good Omens” av Terry Prachett og Neil Gaiman) som sitter med et ondskapsfullt glis og gul fråde rundt munnen og tegner disse veiene. Det kan (nesten) ikke være noen annen forklaring:

“Many Phenomena — wars, plagues, sudden audits — have been advanced as evidence for the hidden hand of Satan in the affairs of Man, but whenever students of demonology get together the M25 London orbital motorway is generally agreed to be among the top contenders for Exhibit A. Where they go wrong, of course, is in assuming that the wretched road is evil simply because of the incredible carnage and frustration it engenders every day. In fact, very few people on the face of the planet know that the very shape of the M25 forms the sigil odegra in the language of the Black Priesthood of Ancient Mu, and means “Hail the Great Beast, Devourer of Worlds”. The thousands of motorists who daily fume their way around its serpentine lengths have the same effect as water on a prayer wheel, grinding out an endless fog of low-grade evil to pollute the metaphysical atmosphere for scores of miles around. It was one of Crowley’s better achievements. It had taken years to achieve, and had involved three computer hacks, two break-ins, one minor bribery and, on one wet night when all else had failed, two hours in a squelchy field shifting the marker pegs a few but occultly incredibly significant meters. When Crowley had watched the first thirty-mile-long tailback he’d experienced the lovely warm feeling of a bad job well done. It had earned him a commendation.”

Hvordan bruker jeg (egentlig) skjermtida mi?

Jeg har endelig kommet fram til at det må være et lurt spørsmål, og det handler selvsagt om prioriteringer.

I mitt tilfelle jobber jeg 8 timer til dagen foran en dataskjerm, men de siste månedene har det likevel vært for oppvarming å regne. Maskinene og skjermene står selvfølgelig også på hjemme, og det er regelen oftere enn unntaket at jeg sitter 2-3 timer foran skjermen der også (for ikke å komme altfor nøye inn på faktiske tall).

I det siste har det gått en del timer med til fotoredigering, bildebehandling o.l., men likevel er tida foran skjermen ofte bare tidtrøyte. Det gir ikke mening å gråte over spilt melk, men samtidig ønsker jeg ikke å fortsette å se sanda renne gjennom timeglasset i form av refleksjoner i skjermen. Som Jørgen sier det i MSN-tittelen: “Sitte å trøkke på himla dataen..” eller “Argh. Sitter og plukker på edb-anlegget når det er fint vær ute”.

Skjermen har kommet for å bli, men hva vi gjør foran den er fortsatt opp til oss? Jeg lager meg ei liste i forsøk på å prioritere:

Bruke tilIkke bruke til
Lese nyheter / artikler (< 15 min)Spamme “F5” i endeløs forventning om noe nytt å lese
Bilder og foto (ca 30 min)Klikke rundt i Filutforsker for moro
Bloggoppdateringer (15-30 min)Fikle unødvendig lenge med WordPress
E-post og kommunikasjon (< 15 min)Ting som ikke er nevnt i venstre kolonne

Iflg timeplanen over snakker vi ikke om stort mer enn en drøy time pr. dag. Som med alle gode forsetter er det selvsagt unntak fra regelen; det er lov å la være å bruke maskinen en dag, og det kan hende det kommer dager det går med litt mer tid. Banale greier det her? Er redd for det 8=)

Så til slutt ting jeg kunne tenke meg å sette et kryss ved siden av i ukene som kommer:

  • ut å ta bilder
  • turer i skog og mark
  • lese bøker
  • kajakking (når været blir bedre)
  • trene på dette pappagreiene som nærmer seg (etter planen fra en gang i juli)