Noe er råttent i betalingsmodellen til avisene

Har du også plutselig, nesten umerkelig, endt opp med en lang liste med abonnementer? Eller har du kanskje ikke helt oversikten over alle abonnementene som tikker og går? Da er du ikke aleine. I følge en undersøkelse gjort av Minna har nordiske forbrukere i snitt 8-12 abonnementer hver. Det må være en betydelig oppgang bare de siste 10 årene. Tidlig 2000-tall var det fremdeles stort sett strøm, internett, mobil, kanskje TV og kanskje papiravis man abonnerte på. -Her er det litt artig å merke seg at «abonnement» var brukt om tjenester som må betegnes som mer eller mindre nødvendig infrastruktur, det er gjerne ikke tilfelle for alt vi har av abonnement i dag. Hva skjedde?

Det er åpenbart lønnsomt med en abonnementsmodell; tjenesteleverandøren sikrer seg en forutsigbar inntekt, kanskje til og med en relativt høy andel passive kunder som jo vil si høyere fortjeneste pr. levert tjeneste/produkt. Dette siste har gjerne treningssenterne hatt den tvilsomme æren å få mye omtalte rundt: alle de av oss som rundt nyttårstider bestemmer oss for at i år skal jeg trene både fast og ofte. Men løftene vi til stadighet gir oss selv er de som oftest brytes, derav begrepet livsløgn hvor idealismen får brynt seg mot realismen.

Et abonnement kan absolutt være et attraktivt kjøps- og betalingsalternativ dersom du vurderer kostnaden å stå i forhold til leveransen, og det fordrer gjerne at leveransen er noe du jevnlig forbruker.

Så til puddingen i denne historien: avisene

Er det ikke litt fiffig å gi seg hen til fast ukentlig/månedlig/årlig betaling for å bli pådyttet målrettet annonsering, adferdssporing og analyse? Vi tror kanskje vi betaler kun med penger for å få tilgang til innhold produsert av avisene, mens vi i realiteten både betaler med kroner og med data om oss selv. -Vi blir passivt og mot bedre viten produktifisert. Hadde innholdet bare vært gratis tilgjengelig, gjerne bak innlogging, hadde det vært kjent landskap. Vi har jo siden Facebooks inntreden i verden til stadighet blitt påminnet paradigmet «hvis du ikke betaler for det, så er det du som er produktet.» Men å betale for å bli et produkt..?

Det er (for meg) fullstendig uaktuelt å abonnere på digitale avisabonnement av overnevnte grunner, men også fordi det heldigvis finnes aviser også i Norge som produserer eget og dermed ulikt og interessant innhold, hvilket igjen ville tilsi at jeg gjerne ikke ville nøye med meg ett abonnement. -Å betale 2-300 kroner i måneden for tre-fire aviser er jeg ikke villig til, spesielt ikke hensyntatt den reklame- og markedsrettede finansieringsmodellen hvor jeg som kunde blir produktifisert. Å betale to-tre kroner pr. artikkel jeg skulle ha lyst til å lese ville jeg derimot gjort glatt; uten behov for brukerkonto selvsagt. Si jeg kjøper tilgang til 10 artikler pr. dag året gjennom så ville det kunne gi en fin slant i kassa til mediehusene, samtidig som jeg ville slippe rimeligere fra det enn å holde tre-fire abonnement, samtidig som jeg fikk lest det jeg ville.

Avisene vil ha oss til å betale, det er rett og rimelig, men modellen bør legges om. Gi meg anledning til å betale pr. artikkel og ton samtidig ned bruken av informasjonskapsler og sporing til det aller nødvendigste; å ta i mot betalingen.

Jeg representerer nok ikke en gjennomsnittlig aviskonsument, men det er lite sannsynlig at jeg representerer en potensiell kundegruppe helt for meg selv. Og den ene forretningsmodellen trenger ikke slå ut den andre. Sånn som det står nå unnlater avisene å sikre seg inntekt de ellers kunne fått.

Aftenposten har i disse tider en kampanje som lokker med avisen i 5 uker for 5 kroner. Selsamme avis hadde en fin artikkel om alle app-abonnementene vi gjerne plutselig har samlet opp hvor journalisten uttalte: «Det er dumt å betale for tjenester man ikke bruker. Gratis prøveperioder har en lei tendens til å gli over i betalingsabonnement, og nærmest ubemerket trekke penger fra konto en gang i måneden eller året. Små beløp som samlet kan utgjøre hundrelapper i måneden.» -Eller som i tilfellet med Aftenposten, nesten kr 3.000 i året etter endt “prøveperiode”.

Synes du abonnementsmodellen til avisene er a-okay? Vi har vel strengt tatt bare to valg slik det står her og nu; enten abonnere eller la være. Er du likevel interessert i begrense spioneringa og analyseringa? Ta en titt på innlegget Når internett spionerer på deg. Er du lei av å forholde deg til masende reklamer, annonser og innpåsliten bruk av store skrifttyper og masende farger? Ta en titt på innlegget Hvorfor bruker ikke flere RSS?

Foto: Rishabh Sharma on Unsplash

Endring

I møte med endring og forandring finnes det to arketyper: de som motvillig lar seg tilpasse og de som aktivt deltar i prosessen. Det blir som i liknelsen om de to løperne. -Det var to løpere som begge daglig løp på stien mellom sine to respektive landsbyer. Stien var godt opptråkket og velkjent. En dag begge løperne var samlet i landsbyen lengst mot øst, forsvant både stien og landsbyen i vest. Løperen som holdt sin daglige rutine mest kjærkommen så med skepsis på den andre løperens iver etter å gjøre oppdagelser av nye stier og landsbyer, for var det i det hele tatt noen garanti for at så fantes? Og der hvor sistnevnte løp både raskt og langt og stadig gjorde seg nye opplevelser og nye oppdagelser gikk det seinere med han som holdt det kjente så høyt. Han fra landsbyen i øst tok seg med flid og dyd møysommelig fram i det nye terrenget, men da stiene som blei til fremdeles var nye og røffe krevde de fottøy han ikke var kjent med og helst ikke ville prøve. Det fikk heller ta den tida det krevde. Den aktive løperen fra vest gikk på snørra og fikk noen skrubbsår rett som det var, men i de langt fleste tilfellene kunne støvet børstes av og sårene leges. At han attpåtil fikk oppleve soloppgang og solnedgang fra landsbyene som var de nærmest ga han glede og lyst til å lære også nye løpere å finne mening utenfor den mest oppgåtte sti.

Smil til verden

Hver dag vi våkner har vi ca 16 timer til disposisjon. Hvordan vi bruker tida, er opp til hver og en av oss. En god start kunne være å passe på å smile. Smile til dagen og smile til seg selv. Dernest smile til alle en møter på sin vei. For som det heter i diktet:

Et smil, det smitter,
se, da noen smilte til meg i dag,
smilte også jeg.
Jeg runda hjørnet og noen så mitt glis.
Da han smilte forstod jeg,
smitta kom fra meg!

For alle møter vi får med andre mennesker, etterlater vi litt av oss selv. Vi overfører positive eller negative følelser på andre mennesker i møtene vi har. Når alt som er igjen etter oss til slutt og rest er minnene og følelsene vi har innprentet hos andre, bør vi ikke da anstrenge oss for at de er positive? Sunniva Gylver har om liv og død og glede sagt:

Vi dør litt, hele tiden, helt til vi holder opp med å leve her på jorden, og derfor holder opp med å dø. Men hvis jeg ikke bare gleder meg over mitt eget liv de mange gangene det er mulig, men også gjør livet til noen andre mer fylt av glede – da reiser jeg ikke tomhendt og naken herfra.

Likevel, det er ikke alle stunder vi er ment å skulle smile. Noen ganger er det bare for vanskelig. Da er det helt nødvendig å ha noen å kunne betro seg til. For jeg tror det er visdom også i munnhellet delt glede gir dobbelt glede, og delt sorg gir halv sorg.

Smil når du kan,
en dag vil også du
måtte gråte.

Smilene du gav,
gir deg ei varm hånd
når nøden står for din dør.