Endring

I møte med endring og forandring finnes det to arketyper: de som motvillig lar seg tilpasse og de som aktivt deltar i prosessen. Det blir som i liknelsen om de to løperne. -Det var to løpere som begge daglig løp på stien mellom sine to respektive landsbyer. Stien var godt opptråkket og velkjent. En dag begge løperne var samlet i landsbyen lengst mot øst, forsvant både stien og landsbyen i vest. Løperen som holdt sin daglige rutine mest kjærkommen så med skepsis på den andre løperens iver etter å gjøre oppdagelser av nye stier og landsbyer, for var det i det hele tatt noen garanti for at så fantes? Og der hvor sistnevnte løp både raskt og langt og stadig gjorde seg nye opplevelser og nye oppdagelser gikk det seinere med han som holdt det kjente så høyt. Han fra landsbyen i øst tok seg med flid og dyd møysommelig fram i det nye terrenget, men da stiene som blei til fremdeles var nye og røffe krevde de fottøy han ikke var kjent med og helst ikke ville prøve. Det fikk heller ta den tida det krevde. Den aktive løperen fra vest gikk på snørra og fikk noen skrubbsår rett som det var, men i de langt fleste tilfellene kunne støvet børstes av og sårene leges. At han attpåtil fikk oppleve soloppgang og solnedgang fra landsbyene som var de nærmest ga han glede og lyst til å lære også nye løpere å finne mening utenfor den mest oppgåtte sti.

Smil til verden

Hver dag vi våkner har vi ca 16 timer til disposisjon. Hvordan vi bruker tida, er opp til hver og en av oss. En god start kunne være å passe på å smile. Smile til dagen og smile til seg selv. Dernest smile til alle en møter på sin vei. For som det heter i diktet:

Et smil, det smitter,
se, da noen smilte til meg i dag,
smilte også jeg.
Jeg runda hjørnet og noen så mitt glis.
Da han smilte forstod jeg,
smitta kom fra meg!

For alle møter vi får med andre mennesker, etterlater vi litt av oss selv. Vi overfører positive eller negative følelser på andre mennesker i møtene vi har. Når alt som er igjen etter oss til slutt og rest er minnene og følelsene vi har innprentet hos andre, bør vi ikke da anstrenge oss for at de er positive? Sunniva Gylver har om liv og død og glede sagt:

Vi dør litt, hele tiden, helt til vi holder opp med å leve her på jorden, og derfor holder opp med å dø. Men hvis jeg ikke bare gleder meg over mitt eget liv de mange gangene det er mulig, men også gjør livet til noen andre mer fylt av glede – da reiser jeg ikke tomhendt og naken herfra.

Likevel, det er ikke alle stunder vi er ment å skulle smile. Noen ganger er det bare for vanskelig. Da er det helt nødvendig å ha noen å kunne betro seg til. For jeg tror det er visdom også i munnhellet delt glede gir dobbelt glede, og delt sorg gir halv sorg.

Smil når du kan,
en dag vil også du
måtte gråte.

Smilene du gav,
gir deg ei varm hånd
når nøden står for din dør.