Stikkord: teknologi (page 1 of 1)

Jeg vet ikke hvordan det er med din datamaskin, men min er en liten tidsmaskin. Den kan riktignok bare ta meg bakover i tid (og hjem igjen), men likefullt byr den altså på tidsreiser.

Jeg benytter meg relativt sjeldent av denne fantastiske muligheten, og jeg opplever den som en slags form for trygghet mer enn en et eventyr. Selv om det av og til også kan være spennende nok å ta et dypdykk i arkivet for så å snuble over gamle skolestiler o.l.

«Er du sikker på du vil slette alt?»

Her ganske nylig bestemte jeg meg for å formatere maskina. Jeg valgte altså å spille «rykk tilbake til start»-kortet. Det viste seg å være et halvt år siden sist, og på tide? Dette har alltid vært en nervepirrende greie, for har jeg virkelig sikkerhetskopi av alt? Sletter jeg riktig disk? Det forsvinner ikke noe jeg ikke har klart å ta vare på?

Disse og liknende spørsmål strever jeg altså med ca et par ganger i året, for jeg tenker med gru på at muligheten til å bruke tidsmaskina mi skal havarere.

Data om data og søk

Det har vært vanlig å lagre dokumenter, bilder osv osv i egne og egnede mapper, eller kataloger. Vi har blitt lært opp til å tenke på at dataene våre, filene, er å betrakte som ark i en arkmappe i et arkivskap.

Det er ikke slik hjernen min fungerer, og på et tidspunkt strevde jeg ørlittebittegranne med å få taket på hele arkivskapanalogien. Det var stort og fremmed. Hjernen min trives med å skalte og valte med inntrykkene (dataene) den får som den vil, og jeg er rimelig sikker på at det er få arkivmapper der inne. Et par skuffer kanskje, men ikke stort mer.

Mac-brukere har i 3,5 år nå hatt muligheten til å la arkivskapene seile sin egen sjø og fått «lov» til å lagre filer av alle slag på samme måte som hjernen gjør (Windows-brukere har hatt liknende mulighet i 2 år). 

Den «nye» måten går kort sagt ut på å lagre alt i én mappe. Det har kommet til noen fine indekseringsmotorer og søkeverktøy de siste åra som leser, katalogiserer og sorterer det meste om en fil i en fin liten relasjonsdatabase. Jeg trenger ikke lengre huske noe som helst om plassering eller navngivning, jeg må bare (omtrentlig) vite hva jeg er ute etter så ordner maskina resten. Jobben min blir altså å si noe om «hva», for at maskina skal kunne si «her er den!».

Ta utfordringa du også da vel, kast et par trygge sånn-har-vi-alltid-gjort-det normer og regler overbord, slå ut håret og vær litt vill og galen i det nye året (humre). Om ikke i datalagringsverden, så på andre områder.