Anmeldelse av “Fire” fra Supreme Roastworks

Camillo Bastrup (Kristiansand) fører kaffe fra Temperato, Tim Wendelboe og Supreme Roastworks. Jeg har tidligere lesket meg med flere av blandingene fra Temperato og Tim Wendelboe, men denne gangen er det “Fire” av SRW som testes.

Kaffen blir levert i samme type ventilerte poser som kaffen fra både Temperato og Tim, men hadde i motsetning til nevnte ikke påført informasjon om verken smaksprofil eller hva slags kaffetyper blandingen bestod av. Hjemmesiden til SRW kunne derimot fortelle meg følgende:

Vår reneste, mest eksplosive og sødmefulle blanding er satt sammen spesielt for espressobrygging.

Det skulle jo love godt -eller?
Fortsett å lese «Anmeldelse av “Fire” fra Supreme Roastworks»

Bi-wiring

Så prøvde jeg meg på bi-wiring; AB2 og BA2.

Morten Harket med Lord var først ut, og som ventet ut fra første test likte jeg AB best -det beste fra to verdener. Den billige kabelen koblet til diskanten sørget for en “dypere” og rundere diskant uten de skarpe S’ene og tynne tonene. Bassen var presis og stram og Harkets stemme var rufsete og ru der den skulle. Da jeg byttet rundt til BA forsvant det mannlige og tidvis litt godslitne fra Harkets stemme, S’ene blei skarpe og en del av diskanten lente seg tilbake og blei puslete. Bassen var ikke lengre like distinkvert, men blei mer grøtete.

Mye av det samme gjaldt for Norah Jones med Sinkin’ Soon; med AB kom den litt mørke jazzstemmen smygende mot meg og forførte meg aldri så lite. Et raskt bytte til BA og jeg klarte plutselig ikke bestemme meg! Stemmen hørte ikke lengre hjemme i en mørk krok i en røykfullt jazzbule, men stod i mot meg som fra en sangerinne fremst på scenegulvet. -Jeg vet ikke hvor Norah først og fremst opptrer, bak i den røykfullte jazzbula eller på en lys og trivelig scene, men her likte jeg BA best -til tross for at jeg ikke lengre kunne skille basstonene fra hverandre (men på denne låta var den likevel heller ikke en “grøt” som i Lord).

Tredje artist ut var Eva Cassidy med People Get Ready. BA plasserte nærmest Eva i fanget på meg og gav slettes ikke et dårlig resultat, men da jeg koblet tilbake til AB og Eva riktignok trakk seg noe tilbake på scenen forsvant likevel samtidig følelsen av at ho sang under et blikktak. Stemmen fikk definitivt mer karakter selv om ho den også blei mer avdempa; stemmen var litt mørkere, mer sår og lidenskapelig. Diskanten, spesielt avspeilet ved metallskivene trommisen slår på, var ikke like prangende og spinkle, og elgitarsoloen ca halvannet minutt inn i sangen overdøvde ikke kassegitaren i bakgrunnen. Da Eva så drr til med “people get ready” rett over 2 minutter inn i sangen reiste håra seg og jeg blei omsluttes som av varmt vann. Herlig!

AB2 slår BA2 samlet sett på disse tre sangene. Jeg har bestemt meg for å kjøre denne komboen en stund for å se om den begynner å tære på meg, eller om den glir glatt under huden for å virke som balsam for sjelen. -Før jeg ryddet opp etter testen måtte jeg likevel prøve AB1 vs AB2 på Lord av Morten Harket; AB2 er mer åpen, har mer rom og mer definisjon, men tilfører samtidig noe av det litt harde og frampå i diskanten som høyttalerkabel B gjør (i diskanten). Vurderingen står likevel – jeg kjører AB2 en stund, så får vi heller snakkes om litt.

Oppfølging lyd

Jeg hadde tenkt å teste bi-wiring i tillegg til “A1 vs B2” testen jeg kjørte i går, men lot det være fordi det rett og slett blei for seint, men det er fremdeles et punkt jeg er interessert i å teste.

Jeg kom over et spørsmål på hjemmekino.no om frekvensdeling for diskant, mellomtone og bass hvor dette blei angitt til å være 15-150Hz for bassen, 150-3000Hz for mellomtona og 3k+ for diskanten. Dette bør være interessant også for 2-veis systemer som det jeg har. Jeg ser for meg en test av BA2, BA1, AB2 og AB1 hvor jeg selvfølgelig er spent på utfallet av BA2 vs AB2 (hvor første bokstav referer til diskant og andre bokstav til mellomtone/bass på høyttalernes delefilter).

En annen, og mindre omstendelig test er selve signalkilden. Jeg har p.t. ikke tilgang til det optimale avspillingsutstyr som (selvsagt?) burde vært en (SA-)CD-spiller, men samtidig tilhører jeg skolen som mener at digitalt avspillingsutstyr i våre dager burde duge (CD-spilleren er selvsagt også digital, men (som regel) med en “kvalitets” digital til analog konverter); jeg har tross alt samlingen tilgjengelig som Apple Lossless på en mediaserver (event. iPod). Ved bruk av en datamaskin (MacBook i mitt tilfelle) ser jeg potensielt (eller hvertfall teoritisk) nytten av å bruke den digitale utgangen for å gå veien om en (ekstern) DAC kontra å stole på Apples/Intels valg av lydkretser. Det er imidlertidig ikke aktuelt p.t. Testen vil i så måte være i1, i2, M1, M2, C1 og C2 hvor tallene beholder sin referanse og i = iPod, M = MacBook og C = Discman (-jeg må bare finne den gode gamle). (i1 og i2 er forsåvidt allerede testet, men jeg kunne kanskje utfordre meg selv til å inkludere dem igjen i en blindtest?)

Til slutt har vi selvsagt “lossy” komprimering vs “lossless” komprimering vs original formatet, CDen. Jeg har allerede skrevet om dette, men ikke i et “test format”. Jeg ser for meg at den kommer -og jeg ser videre for meg at jeg innen mitt besøk hos den audiofile Hadland på Ramsland/Lindesnes skal lage meg en CD med original spor, taps- og tapsfri komprimerte spor av samme sang/sanger.

(En referanse for all test burde kanskje vært et sett med hodetelefoner?)

Test av høyttaler- og signalkabler

Jeg har nettopp brukt en god time på å høre på Lord av Morten Harket (Wild Seed) om igjen og om igjen i det jeg har plugga om kabler i et forsøk på å høre (og beskrive) eventuelle forskjeller i lydkvalitet(?).

Testoppsett: NAD C720BEE, B&W DM685 og iPod 5G med musikken kodet med Apple Lossless.

  • Høyttalerkabler: et par umerka kabler “A” og et par merkekabler “B”
  • Signalkabler: en stykk umerka kabel “1” og en stykk merkekabel “2”

Hovedoppsettet var A1 mot B2 og det var klart og tydelig en forskjell som var spesielt merkbart øverst og nederst i frekvensområdet, mens også midtpartiet skilte seg ut. A1 representerer kabler du typisk finner på et hvert loft, mens B2 er det du på det sterkeste blir oppfordret til å kjøpe i hifibutikken.

A1 var direkte og bardus med et forholdsvis smalt lydbilde, avdempet i toppen og ensformig, nesten grumsete i bunn. B2 var åpen, tilsynelatende noe tilbakelendt, presis i bunn, men noe hard og smal i toppen. B2 avslørte også detaljer i sanger av Eva Cassidy, Norah Jones og Lisa Ekdahl som jeg ikke hørte (like godt) med A1. Etter å ha byttet fram og tilbake i en time var helt klart kombinasjonen “dyre” kabler den jeg likte best, spesielt med det åpne lydbildet, den presise og klare bassen og et midtparti med piano, gitar og vokal som lekte rundt ørene. Diskantpartiet trekker dog noe ned med sin skarpe og til tider tynne gjengivelse.

A2 var den første avvikende kombinasjonen jeg prøvde, men den avslørte ikke merkbare forskjeller fra A1. Tilbake til B2 og jeg kunne igjen høre tydelige forskjeller. Prøvde så B1 og hørte igjen forskjeller, da i retning beskrivelsen av A1 gitt over.

Konklusjonen i denne uhøytidelige testen er at kabler kan ha betydning. Deretter ser det ut til at dersom høyttalerkablene er av “tvilsom” kvalitet vil du merke minimale fordeler ved å bruke en dyrere signalkabel. Er høyttalerkablene derimot av god kvalitet har også signalkabelen betydning for resulatet.

I mitt tilfelle kommer jeg for det meste til å bruke B2 i musikk sammenheng for så åpent og luftig lydbilde som mulig, mens B1 vil bli brukt til film for å ivareta rumling i bassen og samtidig runde av diskantområdet.