Be deliberate

Slow down and enjoy Life. It’s not only the scenery you miss by going too fast – you also miss the sense of where you are going and why.

Eddie Cantor

Eddie, som hadde sitt virke første halvdel av 1900-tallet, hadde tydelig en observasjon om sin samtid som like gjerne kunne vært gitt oss i dag. Det traff i hvert fall meg. Følelsen av å være passasjer i eget liv uten kontroll over verken retning eller fart kan dukke opp i ny og ne.

Tilbake i 2008 hadde jeg et innlegg jeg kalte “Mindre bilkjøring, bedre humør?” hvor jeg gjorde et forsøk på å bruke (humor og) bilkjøring som et eksempel på et hektisk og heseblesende liv. Et liv som til tider suser fort avsted. For noen kanskje litt vel fort: Hørt om ho som kom hjem fra jobb, og fant ut at livet hadde passert?

Det trenger ikke være sånn. Det er vårt valg. Vi kan bestemme oss for å stoppe for å lukte på blomstene, høre på lerka og se på fargespillet. Det er ikke før vi velger å være vårt eget livs arkitekt vi kan forvente å forme det til det vi ønsker. Det er nemlig få ting som gjør seg selv, ikke engang langsom mat.

Tid og sånt

Jeg bruker en time på morgenstell
-og det er vel og bra.

Jeg bruker åtte-ni timer på jobb
-og det er vel og bra.

Jeg bruker en time på middag
-og det er vel og bra.

Jeg bruker en halv time på trening eller en tur i det fri
-og det er vel og bra.

Jeg bruker et par timer med ungene og partneren
-og det er vel og veldig bra.

Jeg bruker et par timer på husarbeid
-og det er vel og bra.

Jeg bruker åtte timer i senga
-og det er vel og bra.

Men går det opp?


Ikke direkte relatert, men heller ikke uten relevans får du som en bonus et tips om å lese Seth Godins Rationalizing your project. (Du følger sikkert Seth i RSS-leseren din?)

Og for de med kjapt mattehode, jepp, timetallet går opp. Men, går det opp?

Jeg kommer nok med et par poster til i landskapet rundt tid i løpet av de neste dagene. Så vet du hva du har å se fram til. (Og jeg kan allerede røpe at en av tinga jeg kommer til å snakke om er et system jeg nettopp lærte litt om. Et system som defineres som perioder og som er så livsviktig at mangelen om kunnskap om det antagelig ville endt opp med å ta livet av meg.)

Når tid og energi er de eneste begrensede ressurser

-og hjernen ditt fremste verktøy, da bør du forvalte disse med omhu. Noen av oss ser ut til å tro at tida er tøyelig og at energinivået kan opprettholdes konstant gjennom dagen. At vi kanskje til og med kan klare å forlenge dagen med 20% for å gjennomføre 20% mer. Men det funker ikke sånn. Vi har et gitt antall timer i døgnet, og energimengden er begrenset.

Universum er et selskap som de siste årene har gjennomført en spørreundersøkelse blant tusenvis av studenter for å kartlegge de mest attraktive arbeidsgiverne – og hva det er som gjør arbeidsgiveren attraktiv. I over ti år har «balanse mellom jobb og fritid» vært på toppen av ønskelisten. I 2018 oppgav 58 prosent av de spurte studentene dette som den viktigste faktoren når de skal velge arbeidsgiver.

Etter arbeid – hvile

Det er krevende med arbeid hvor man må fordype seg og konsentre seg over tid. Det er som med intervalltrening – du kan kjøre noen intensive økter, men så trenger du hvile og variasjon. Det kan virke som generasjon Y har skjønt eller sett at det er kontraproduktivt å kutte ned på fritid og avslapning når kalenderen og arbeidslista renner over.

Å kutte ut nedetid går utover overskudd, humør og helse. Det er superviktig å ha (nok) fri og frihet til å gjøre «ingenting». Vi trenger fritid til å fornye oss selv, det er viktig for slitne hjerner og for å fylle slunkne energilagre.

Den viktigste, og kanskje mest oversette kilden til fornyelse er søvn. Uten nok søvn blir det vanskeligere med problemløsning, vanskeligere å konsentrere seg og vanskeligere å ta gode beslutninger.

Fortsett å lese «Når tid og energi er de eneste begrensede ressurser»

Plusstid

Hva gjør du når du plutselig sitter med tid mellom henda som du ikke hadde regnet med?

Jeg opplever at det skjer relativt sjeldent om dagen, og jeg har lurt på om det muligens kretser et lite sort hull i bane rundt meg selv, men så er det vel gjerne sånn at overskuddstid ikke nødvendigvis kommer av seg selv, men at den må søkes aktivt?

Her om dagen hadde jeg noen overtidstimer til gode som kunne veksles inn i avspasering, og det er (nesten) ingenting som er så vidunderlig fantastisk som plusstid. Det er som en privat liten tidsmaskin hvor «må», «burde», «skulle» og tilsvarende stygge småord ikke lengre eksisterer. Det er som om verden settes på pause.

Plusstid. Gratistid. Tilleggstid. Overskuddstid. Nulltid. -Kjært barn kunne hatt mange navn. Hva kaller du de timene du plustelig får i fanget som timeplanen din ikke varslet deg om på forhånd? (en avtale som blei avlyst, avspasering tatt på sparket osv) Og hva gjør du med den?

Tenk om arbeidsgiver var pålagt å dele ut en håndfull eller to med ekstra feriedager i løpet av året sånn helt overraskende? Sykefravær og depresjoner hadde antagelig blitt vesentlig redusert. Tenk på bivirkningene av et friskere folk..

Hjelpes.

“Vi som ikke bygde landet”

Grunnleggende for vårt samfunn er at det å bygge er bra; som essensen av ansvarlighet og prektighet. Og til syvende og sist bygger vi i vår del av verden om vi personlig engasjerer oss og slår i en spiker eller ei. I våre dager bygger vi indirekte. Samfunnet vårt er inrettet slik at flertallet av oss bidrar til et “felles beste” blant annet og først og fremst over skatteseddelen. Vi har mange gode idealer og etablerte velferdsordninger. Vi er “like for loven” og hver dag er en mulighetens dag slik som gode, gamle Amerika har vært et bilde på siden Columbus gikk i land der for 800 år siden.

Sivilisasjonens vugge
Bysamfunnet er ingen ny oppfinnelse, men enda eldre er nomadiske samfunn. -Det gikk ikke lang tid fra den første byen blomstret opp for en 5-6000 år siden før bybefolkningen var seg “overlegne” de nomadiske gruppene. Begrepene “sivilisert” og “usivilisert” eller sågar “villmenn” brukes fremdeles den dag i dag i det vi beskriver andre og fremmede kulturer og folkegrupper. Ja, vi trenger ikke engang se så verken bakover i tid eller utenlands for det går sannelig igjen her hjemme på berget i forholdet mellom by og bygd.

Sivilisasjonens framferd
På 1930-tallet endte Thor og Liv Heyerdahl opp på en øy i Stillhavet. De trodde i sin søken etter Paradis at de ville finne meninga med livet der. Men meninga med livet var etter oppholdet på Fatuhiva ikke lenger forbundet med å finne seg Edens hage, for kunne den fremdeles finnes? -På Fatuhiva så de hva fremveksten av vår vestlige, siviliserte kultur i all sin pomp og prakt har forsøkt å gjøre med alle som har stått i dens vei. De innfødte hadde forlatt og forkastet all arv og tradisjon. Gamle kunnskaper om deres egen verden gikk gradvis tapt. Historie og kultur forsvant for alltid.

Meninga med livet blei omdefinert til å være drivkraften de bar i seg; om å leve drømmen og å utrette sin livsoppgave.

Fortsett å lese «“Vi som ikke bygde landet”»